Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Mot historiens klimaks - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Frem for keiser og fyrster

    Neste dag skulle Luther møte for riksdagen. En embetsmann hadde fått i oppdrag å bringe ham dit. Men det var ikke lett å komme frem. Alle gatene var tettpakket med folk som var ivrige etter å få et glimt av denne munken som våget å sette seg opp mot selveste paven.MHK 120.2

    Like før han skulle stille seg frem for sine dommere, ble han tilsnakket av en gammel hærfører, en krigshelt fra mang en slagmark. “Arme munk, arme munk, du vil nå kjempe mer tappert enn jeg eller noen annen hærfører noen gang har gjort i våre blodigste slag. Men dersom din sak er rettferdig og du selv er overbevist, så gå fryktløst i Guds navn. Han vil ikke svikte.”16D ’Aubigne 7, kap. 8MHK 120.3

    Endelig stod Luther foran forsamlingen. Keiseren satt på tronen, omgitt av de fornemste menn i riket. Aldri hadde noen stått foran en mer imponerende forsamling for å forsvare sin tro. Denne mønstring var i seg selv en klar seier over pavedømmet.MHK 120.4

    Paven hadde fordømt denne mannen, og nå stod han til rette for en domstol som dermed satte seg over paven. Paven hadde lyst ham i bann og satt ham utenfor alt menneskelig samkvem. Likevel ble han tiltalt i høflige ordelag og ble mottatt av den mest ærverdige forsamling i verden. Paven hadde gitt ham permanent taleforbud, og nå skulle han tale til tusenvis av oppmerksomme tilhørere fra hele kristenheten. En mektig revolusjon ble dermed iverksatt ved Luthers medvirkning. Romerkirken holdt allerede på å miste sin makt, og det var røsten fra en munk som hadde fremkalt denne ydmykelsen.17SammeMHK 120.5

    Luther, som var av lav herkomst, virket skremt og forsagt da han stod overfor denne innflytelsesrike og ærverdige forsamlingen. Noen av fyrstene som la merke til hans forvirring, gikk bort til ham, og en av dem hvisket: “Vær ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen.” En annen sa: “Når dere føres frem for landshøvdinger og konger for min skyld, skal det bli gitt dere ved deres Fars Ånd hva dere skal si.” Slik kom noen av verdens stormenn med Kristi ord for å styrke hans tjener i prøvens stund.MHK 120.6

    Luther ble ført frem like foran keiseren. Det var dødsstille i den store forsamlingen. En embetsmann reiste seg, pekte på en samling av Luthers skrifter og bad ham svare på to spørsmål: om han innrømmet å ha skrevet dem, og om han ville tilbakekalle.MHK 121.1

    Da boktitlene ble lest opp, svarte Luther på det første spørsmålet at det var han som hadde skrevet bøkene. “Ettersom det andre spørsmålet angår troen og menneskers frelse, og også Guds ord som er det største og mest dyrebare i himmelen og på jorden, ville det være uklokt av meg å svare uten å tenke meg nærmere om. Jeg kunne da si mindre enn situasjonen krever, eller mer enn sannheten krever, og på den måten synde mot Kristi ord: ‘Den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen. ’ Derfor ber jeg i all underdanighet Deres Majestet om å gi meg tid så jeg kan svare uten å komme i konflikt med Guds ord.”18SammeMHK 121.2

    Det var fornuftig av Luther å be om dette. Det gjorde at forsamlingen ble overbevist om at han hverken var irritert eller handlet impulsivt. En slik ro og selvbeherskelse, som de ikke hadde ventet av en som hadde vist seg så uredd og ubøyelig, gav hans ord større vekt. Det gjorde at han senere kunne svare på en forsiktig, bestemt, klok og verdig måte, så hans motstandere ble både overrasket og skuffet og følte seg irettesatt for sin uforskammethet og stolthet.MHK 121.3

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents