I sikkerhet på Wartburg
Ikke lenge etter fikk Luther pålegg fra keiseren om å reise hjem igjen, og han var klar over at bannlysning ville bli det neste. Truende skyer hang over stien der han skulle gå, men da han reiste fra Worms, var han likevel glad og takknemlig. “Djevelen selv voktet pavens borg,” sa han. “Men Kristus har slått en stor sprekk i den, og Satan ble nødt til å innrømme at Herren er mektigere enn han.”MHK 128.3
Luther ville nødig at hans steile holdning skulle bli oppfattet som opprør. Etter avreisen skrev han derfor til keiseren: “Gud som ransaker hjerter, vet at jeg gjerne vil lyde Deres Majestet på godt og ondt, i liv og død, og uten noe annet forbehold enn Guds ord som mennesket lever av. I alle livets forhold skal min troskap være urokkelig, for det betyr ikke noe for frelsen om vi taper eller vinner her. Men når det gjelder de evige ting, vil Gud ikke at vi skal bøye oss for andre mennesker, for underkasteise i åndelige saker er i virkeligheten tilbedelse, som bare Skaperen har krav på.”MHK 128.4
På reisen tilbake fra Worms ble Luther møtt med enda større hjertelighet enn da han reiste dit. Kirkeledere bød den bannlyste munken velkommen, og øvrighetspersoner hedret den mannen som keiseren hadde fordømt. Han ble oppfordret til å preke, og tross keiserens forbud gikk han igjen opp på prekestolen. “Jeg har aldri forpliktet meg til å lenkebinde Guds ord,” sa han, “og jeg vil heller aldri gjøre det.”MHK 128.5
Han hadde ikke vært lenge borte fra Worms før pavens menn fikk keiseren til å sende ut en kunngjøring. Der ble Luther fordømt som “Satan selv i menneskeskikkeise og kledd i munkekappe”. Ordren gikk ut på å stanse ham så snart leidet utløp. Ingen skulle ha lov til å huse ham, gi ham mat og drikke eller støtte ham i ord eller handling hverken offentlig eller privat. Folk kunne pågripe ham hvor som helst og overlevere ham til myndighetene, og skriftene hans skulle ødelegges. Også tilhengerne hans skulle fengsles og deres eiendom konfiskeres. Alle som våget å trosse dette påbud, skulle rammes av de samme bestemmelser.MHK 128.6
Kurfyrsten av Sachsen og de fyrstene som stod på Luthers side, hadde forlatt Worms like etter Luther, og keiserens påbud ble vedtatt av riksdagen. Pavens menn triumferte. De mente at reformasjonens skjebne nå var beseglet.MHK 129.1
Gud hadde sørget for en utvei for sin tjener i denne farens stund. Et vaktsomt øye hadde fulgt ham, og en trofast og storsinnet person hadde bestemt seg for å redde ham. Det var klart at Rom ikke ville nøye seg med noe mindre enn hans død. Bare ved å holde ham skjult kunne han unngå løvens gap.MHK 129.2
Gud beveget Fredrik av Sachsen til å legge en plan for å beskytte reformatoren. Ved hjelp av trofaste venner ble planen satt ut i livet, og Luther ble forsvarlig skjult for både venner og fiender. På hjemreisen ble han overfalt, skilt fra resten av følget og i hast ført gjennom skogen til Wartburg, en øde fjellfestning. Både overfallet og bortføringen var holdt så hemmelig at ikke engang kurfyrst Fredrik selv visste hvor han var. Dette ble gjort med beregning. Så lenge kurfyrsten ikke visste hvor Luther oppholdt seg, kunne han ikke røpe noe. Han var tilfreds med å vite at han var i sikkerhet.MHK 129.3
Våren, sommeren og høsten gikk, og det ble vinter. Og Luther var fremdeles innesperret. Aleander og tilhengerne hans frydet seg da det syntes som om evangeliets lys skulle slokne. Men reformatoren holdt tvert imot på å fylle lampen fra sannhetens kilde, og lyset skulle snart skinne enda klarere.MHK 129.4
På det gjestmilde og trygge Wartburg gledet Luther seg over at han for en tid kunne være borte fra stridens hete. Men i lengden var det vanskelig for ham å holde seg i ro. Han var vant til å være travelt opptatt og til å møte stadige utfordringer og kunne ikke holde ut å være uvirksom. I denne tiden fikk han et enda klarere syn på forholdene i kirken, og han ropte fortvilt: “Akk, det er ingen i denne verdens siste tid som vil stå som en mur for Herren og frelse Israel!”MHK 129.5
Når det gjaldt ham selv, var han redd for å bli beskyldt for feighet fordi han hadde trukket seg ut av kampen. Samtidig bebreidet han seg selv fordi han var uvirksom og selvopptatt. Likevel utrettet han mer enn noen skulle tro var mulig. Pennen hans var aldri i ro. Mens motstanderne gratulerte hverandre med at han var satt ut av spillet, ble de forbauset og forvirret da de fikk håndfaste beviser for at han fremdeles var i virksomhet.MHK 129.6
En mengde skrifter som stammet fra hans penn, sirkulerte over hele landet. Han gjorde også en betydelig innsats da han oversatte Det nye testamente til tysk. Fra sitt Patmos oppe i fjellene fortsatte han nesten et helt år med å forkynne evangeliet og gå til felts mot tidens villfarelser og synder.MHK 130.1
Når Gud holdt sin tjener borte fra offentlighetens rampelys, var det ikke bare for å beskytte ham mot fiender, eller for at han skulle få fred til å fullføre dette nødvendige arbeid. Det gjaldt enda viktigere ting. På det stille, øde stedet i fjellene var Luther avskåret fra menneskelig støtte og hyllest. På den måten ble han spart for stolthet og selvgodhet som fremgang ofte fører til. Ved å lide og bli ydmyket skulle han bli beredt til på ny å kunne bevege seg trygt på de svimlende høyder som han så plutselig var blitt hevet opp til.MHK 130.2
Når mennesker gleder seg over den frihet sannheten gir dem, er det lett å lovprise dem som Gud har benyttet til å bryte overtroens og villfarelsens lenker. Djevelen prøver å vende menneskers tanker og hengivenhet bort fra Gud og til menneskelige formidlere. Han får dem til å ære redskapet og til å overse ham som leder alt.MHK 130.3
Åndelige ledere som blir rost og aktet, glemmer altfor ofte at de er avhengige av Gud, og stoler i stedet på seg selv. Det fører til at de prøver å dirigere sinnet og samvittigheten til mennesker som søker veiledning hos dem i stedet for i Guds ord. Ofte blir reformarbeidet hindret fordi dets talsmenn har denne innstilling.MHK 130.4
Gud ville verne reformasjonens sak mot denne faren. Han ville gi saken et guddommelig preg, ikke et menneskelig. Folk så på Luther som sannhetens tolk. Han ble fjernet for en tid så alle skulle få øye på ham som er sannhetens opphav.MHK 130.5