Hva foreldre kan gjøre

Hvem hviler denne store synden på? Dersom hjemmet hadde vært mer tiltrekkende, dersom foreldrene hadde vist hengivenhet overfor barna, dersom de på en vennlig måte hadde funnet noe de kunne gjøre og på en kjærlig måte lært dem å oppfylle deres ønsker, ville de ha rørt ved en tilsvarende streng i barnas hjerter. Villige føtter, hender og hjerter i forening ville med glede ha vist dem lydighet. Hvis foreldrene behersker seg, snakker til barna på en kjærlig måte og roser dem når de ptøver å gjøre det som er rett, kan de oppmuntre dem til å ta seg sammen og gjøre dem lykkelige. De kan omgi familiekretsen med en fortryllelse som vil drive vekk enhver mørk skygge og bringe det glade solskinnet inn.VFM1 116.1

Foreldre unnskylder til tider sin uriktige fremgangsmåte med at de ikke føler seg så bra. De er nervøse og mener at de ikke kan være tålmodige og rolige og snakke på en behagelig måte. Slik bedrar de seg selv og er til behag for Satan, som fryder seg over at de ikke betrakter Guds nåde for å være mer tilstrekkelig til å overvinne naturlige svakheter. De kan og bør til enhver tid beherske seg. Gud krever det av dem. De bør innse at når de gir etter for utålmodighet og irritabilitet, bringer de lidelser over andre. Deres omgivelser blir påvirket av den ånd de åpenbarer, og dersom disse igjen lar den samme ånd komme til uttrykk, vokser ondet, og allting går galt.VFM1 116.2

Foreldre, når dere føler dere irritert, må dere ikke gjøre den store synden å forgifte hele familien med denne farlige irritabiliteten. I slike stunder bør dere sette en dobbelt vakt over dere selv og beslutte i deres hjerte at dere ikke vil gi anstøt med deres lepper, at dere bare vil snakke på en behagelig og oppmuntrende måte. Si til dere selv: “Jeg vil ikke formørke lykken hos våre barn med et stikkende ord.” Hvis dere slik behersker dere, vil dere bli styrket. Deres nervesystem vil ikke bli så overfølsomt. Dere vil bli styrket ved riktige prinsipper. Bevisstheten om at dere trofast gjør deres plikt, vil styrke dere. Engler fra Gud vil smile til dere i deres anstrengelser og hjelpe dere.VFM1 116.3

Når dere føler dere utålmodige, tror dere altfor ofte at årsaken ligger hos barna, og dere klandrer dem når de ikke fortjener det. En annen gang gjør de kanskje akkurat det samme, og alt er da godt og riktig. Barna kjenner, merker seg og føler disse uoverensstemmelser, og de er heller ikke alltid de samme. Til tider er de i en viss grad forberedt på å møte de skiftende stemningene, til andre tider er de nervøse og irritable og kan ikke finne seg i å bli irettesatt. Deres sinn reiser seg til opprør mot dem. Foreldrene ønsker at det blir tatt alle mulige hensyn til deres egen sinnsstemning, men innser ikke alltid hvor nødvendig det er at det blir tatt det samme hensyn til de stakkars barna. De unnskylder hos seg selv det de høylytt ville klandre hvis det viste seg hos barna deres. Og de har jo likevel ikke de mange års erfaringer og disiplin som foreldrene har.Noen foreldre har et nervøst temperament, og når de er trette etter arbeidet eller er trykket av bekymringer, bevarer de ikke et rolig sinn. Overfor dem som de burde betrakte som det kjæreste på jorden, viser de ofte en grettenhet og mangel på overbærenhet som mishager Gud og kaster en sky over familien. Barna bør ofte få. trøst ved en øm medfølelse i sine vanskeligheter. Gjensidig vennlighet og overbærenhet vil gjøre hjemmet til et paradis og dra hellige engler inn i familiekretsen.VFM1 117.1

Moren kan og bør gjøre mye for å beherske sine nerver og sitt sinn når hun er nedtrykt. Hvis hun bare lærer seg opp til det, kan hun selv når hun er syk, være vennlig og glad og tåle mer støy enn hun noen gang har tenkt var mulig. Hun bør ikke la sine svakheter gå ut over barna og ikke formørke deres unge, følsomme sinn med sin nedtrykte sinnsstemning og få dem til å betrakte huset som en grav og mors værelse som det uhyggeligste sted i verden. Sinn og nerver blir friske og sterke når.en bruker viljen. Viljestyrken viser seg i mange tilfelle å være et kraftig nerveberoligende middel.VFM1 117.2