“Våk og be!”

Da han reiste seg opp fra sin utstrakte stilling, gikk han over til disiplene og fant dem sovende. Han sa til Peter: “Så var I da ikke i stand til å våke en time med meg! Våk og be, for at I ikke skal komme i fristelse! Anden er villig, men kjødet er skrøpelig.” Matt. 26, 40. 41. I den aller viktigste stunden — den stunden da Jesus hadde rettet en særskilt henvendelse til dem Om å våke med ham -lå disiplene og sov. Han visste at alvorlige kamper og fryktelige fristelser ventet dem. Han hadde tatt dem med for at de kunne være til styrke for ham, og for at de begivenhetene de i denne natten skulle bli vitne til, og de lærdommer de kunne høste, måtte kunne bli uutslettelig prentet inn i deres hukommelse. Det var nødvendig for at deres tro ikke skulle svikte, men bli styrket til den prøven som lå like foran dem.VFM1 192.3

Men i stedet for å våke med Kristus var de tynget av sorg og falt i søvn. Selv den ivrige Peter, som bare noen få timer i forveien hadde erklært at han ville lide og om nødvendig dø for sin Herre, lå og sov. I det mest kritiske øyeblikk, da Guds Sønn trengte deres medfølelse og hjertelige forbønner, ble de funnet sovende. De gikk glipp av meget ved at de slik sov. Vår Frelser hadde til hensikt å styrke dem til den harde trosprøven de snart skulle bli utsatt for. Hadde de tilbrakt denne sorgens tid med å våke og be til Gud sammen med den kjære Frelseren, ville Peter ikke ha blitt overlatt til sin egen svake styrke og fornekte sin Herre i prøvens stund.VFM1 193.1

Jesus gikk bort annen gang, ba og sa.: “Min Fader! kan ikke dette gå meg forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!” Matt. 26, 42. Igjen kom han til disiplene og fant dem sovende. Deres øyne var tunge. Disse sovende disiplene er en fremstilling av den sovende menigheten når Guds hjemsøkelses dag er nær. Det er en dag med skyer og tykt mørke, da det blir ytterst farlig å finnes sovende.VFM1 193.2

Jesus har etterlatt oss denne advarselen: “Således skal I våke-for I vet ikke når husets herre kommer, enten det blir om aftenen eller ved midnatt eller ved hanegal eller om morgenen — for at han ikke skal finne eder sovende, når han kommer uforvarende.” Mark.13, 35. 36. Det kreves av Guds menighet at den fullbyrder sin nattevakt, uansett hvor farlig, enten den blir lang eller kort. Sorg er ingen unnskyldning for at den skulle være mindre årvåken. Trengsel bør ikke lede til likegyldighet, men til dobbelt årvåkenhet. Kristus har ved sitt eget eksempel henvist menigheten til den guddommelige kilde der den har sin styrke i nødens, motgangens og farens tid. Årvåkenhetens ånd skal peke ut menigheten som Guds sanne folk. Dette tegnet skiller dem som venter, ut fra verden, og viser at de er pilegrimer og fremmede på jorden.VFM1 193.3

Igjen gikk Frelseren bedrøvet bort fra de sovende disiplene og ba tredje gang de samme ordene. Så kom han til dem og sa: “l sover altså og hviler eder! Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.” Matt. 26, 45. Hvor fryktelig det var av disiplene å tillate søvnen å lukke deres øyne og slummeren å lenkebinde deres sanser mens deres guddommelige herre gikk gjennom en slik usigelig angst! Hadde de holdt seg våkne, ville de ikke ha mistet troen da de så Guds Sønn døende på korset.VFM1 193.4

Denne viktige våkenatten ville ha utmerket seg ved en edel åndelig kamp og bønn. Det ville ha gitt dem styrke til å vitne om Guds Sønns usigelige angst og kval. Den ville ha forberedt dem til å overvære hans lidelser på korset, og de ville da i en viss grad kunne forstå den fryktelige angst som han utsto i Getsemane- hagen. Og de ville ha vært bedre i stand til å huske de ordene han hadde talt til dem angående sine lidelser, sin død og oppstandelse. Og midt i den fryktelige, prøvende times mørke ville en og annen håpets stråle ha opplyst mørket og holdt troen oppe.VFM1 194.1

Kristus hadde fortalt dem tidligere at disse tingene skulle finne sted, men de forsto ham ikke. Synet av hans lidelser skulle bli en ildprøve for disiplene, og derfor var årvåkenhet og bønn så nødvendig. Deres tro trengte til å bli støttet av en usynlig kraft når de kom til å oppleve at mørkets makter triumferte.VFM1 194.2