På korset

Hans sørgende disipler følger ham på avstand, bak morderskaren. Han blir naglet til korset og henger svevende mellom himmel og jord. Deres hjerter holder på å briste av angst, mens deres elskede lærer lider som en forbryter. I nærheten av korset står de forblindede, fanatiske, troløse prestene og de eldste som håner og spotter ham og slynger ut spydigheter: “Du som bryter ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager, frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! Likeså spottet også yppersteprestene tillikemed de skriftlærde og de eldste ham og sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nå stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nå om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.” Matt. 27, 40-43.VFM1 196.1

Ikke et ord svarte Jesus på alt dette. Mens naglene ble drevet gjennom han hender og angstens sved trengte frem av hans porer, lød det fra den lidendes bleke, skjelvende lepper en bønn om tilgivelse for hans mordere: “Fader, forlat dem! for de vet ikke hva de gjør.” Luk. 23, 34. Hele himmelen betraktet denne scenen med den dypeste interesse. Den herlige gjenløser av en fortapt verden led straffen for menneskenes overtredelse av Faderens lov. Han var i ferd med å løskjøpe sitt folk med sit eget blod. Han betalte Guds hellige lovs rettferdige krav. Det var dette middel som til sist skulle gjøre slutt på synden og på Satan, og som hans hærskare skulle bli beseiret ved.VFM1 196.2

Å, har det vel noen gang vært en lidelse og sorg lik den som den døende Frelser utholdt? Det var følelsen av Faderens mishag som gjorde hans kalk så bitter. Der var ikke legemlig lidelse som så fort gjorde ende på Kristi liv på korset. Det var den knusende vekt av verdens synder og følelsen av Faderens vrede. Faderens herlighet og styrkende nærvær hadde forlatt ham, og fortvilelsen tynget ham med sin knusende vekt av mørke og tvang frem fra hans bleke, skjelvende lepper det angstfulle ropet: “Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?” Matt. 27, 46.VFM1 196.3

Jesus hadde i forening med Faderen skapt verden. Bare blinde og bedratte mennesker kan forbli ufølsomme under Guds Sønns kvalfulle lidelser. Ypersteprestene og de eldste håner Guds kjære Sønn i hans kvaler i dødens stund. Men den livløse natur sukker i medfølelse med sin blødende, døende skaper. Jorden skjelver. Solen nekter å betrakte denne scenen. Himmelen kler seg i sort. Engler har vært vitne til synet av lidelsen helt til de ikke klarer å se mer, og skjuler sitt åsyn for det fryktelige skue. Kristus holder på å dø! Han er i fortvilelse! Faderens begunstigende smil er borte, og engler får ikke lov å opplyse mørket i denne fryktelige timen. De kan bare med forferdelse se at deres elskede befalingsmann, himmelens Majestet, lider straffen for menneskenes overtredelse av Faderens lov.VFM1 196.4