Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Veiledning For Menigheten, 1. bd. - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Til menneskets beste

    Planen om den systematiske godgjørenhet virker ikke tung og trykkende på noe menneske. “Men vedkommende innsamlingen til de hellige, da skal I gjøre således som jeg har ordnet det for menighetene i Galatia. På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til, for at innsamlingen ikke skal skje først da når jeg kommer.” 1 Kor. 16, 1. 2. De fattige er ikke fritatt den forrett å gi gaver. De kan like godt som de rike ta del i det arbeidet. Den lærdommen Kristus ga angående enkens to skjerver, viser at de minste offergavene fra de fattige, når de blir gitt av et villig og kjærlighetsfullt hjerte, er likså antagelige som de største bidrag fra de rike.VFM1 325.1

    I helligdommens vektskål blir de fattiges gaver, som blir gitt av kjærlighet til Kristus, ikke verdsatt etter det beløpet som blir gitt, men etter den kjærligheten som ligger bak gaven. Den gavmilde fattige, som bare har lite å gi, men som gir det med glede, vil like visst oppnå Jesu løfter som den rike som gir av sin overflod. Med det lille han har, gir den fattige et offer som han virkelig føler. Han nekter seg virkelig noe som han trenger til sin egen bekvemmelighet, mens den rike gir av sin overflod og ikke merker noe savn, ikke nekter seg noe som han virkelig trenger til. Derfor er det i den fattiges offer en hellighet som ikke finnes i gaven fra den rike, for de rike gir av sin overflod. I sitt forsyn har Gud ordnet hele planen for systematisk godgjørenhet til beste for mennesket. Hans forsyn holder aldri opp. Hvis Guds tjenere følger etter der hans banebrytende forsyn åpner veien, vil alle bli aktive arbeidere.VFM1 325.2

    De som holder noe tilbake fra Guds skatkammer og hoper sine midler opp for sine barn, stiller barnas åndelige interesser i fare. Sine eiendeler, som er en anstøtssten for dem selv, stiller de frem på barnas sti, slik at de snubler over dem til fortapelse. Mange gjør en stor feil når det gjelder det som tilhører dette liv. De sparer mens de berøver seg selv og andre slike goder de kunne få hvis de gjorde en riktig bruk av de midler Gud har lovt dem, og de blir egoistiske og begjærlige.. De forsømmer sine åndelige interesser og blir dverger hva åndelig vekst angår, alt sammen for å kunne hope seg opp en formue som de ikke kan bruke. De etterlater sine eiendeler til barna, og i ni av ti tilfelle blir det en enda større forbannelse for deres arvinger enn det har vært for dem selv. Barn som stoler på sine foreldres formue, har ofte ingen fremgang her i livet og kommer som oftest fullstendig til kort når det gjelder å sikre seg det kommende liv.VFM1 325.3

    Den aller beste arv foreldre kan etterlate til sine barn, er kjennskapet til nyttig arbeid og et forbilde på et liv som er preget av uegenyttig godgjørenhet. Ved et slikt liv påviser de pengenes sanne verdi, at disse bare skal vurderes etter det gode de vil kunne utrette ved å avhjelpe deres egne behov og andres trang og ved å fremme Guds sak.VFM1 326.1

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents