De gamles forvaltning

Disse institusjonene har ikke i likhet med andre anstalter av samme slag tatt imot fonds eller legater. Og likevel har Herren i høy grad velsignet dem og gitt dem fremgang og gjort dem til redskaper som har utført mye godt. Det er eldre mennesker blant oss som nærmer seg avslutningen av sin prøvetid. Men fordi vi savner årvåkne menn som kunne sikre Guds sak de midlene de sitter inne med, går disse midlene over på hendene hos slike som tjener Satan. Disse midlene var bare et lån fra Gud og skulle gis tilbake til ham. Men i ni av ti tilfelle treffer disse brødrene slike bestemmelser angående bruken av Guds eiendom når de faller bort, at Gud ikke kan bli æret ved det. For ikke en krone av dette kommer noen gang til å strømme inn i Herrens forrådshus. I noen tilfelle har disse tilsynelatende gode brødre hatt vanhellige rådgivere. Disse ga dem råd ut fra sitt eget synspunkt og ikke etter Guds vilje. Eiendom blir ofte testamentert til barn og barnebarn, bare til skade for dem. De har ingen kjærlighet til Gud eller til sannheten, og de midlene som alle hører Herren til, går derfor over i Satans rekker for å bli brukt under hans ledelse. Satan er langt mer våken, skarptseende og dyktig til å uttenke planer til å sikre seg midler med, enn våre brødre er til å sikre Herrens sak det som er hans eget. Noen testamenter blir avfattet på en så ufullkommen måte at de ikke har gyldighet overfor loven, og slik er tusenvis av kroner gått tapt for saken. Våre brødre bør innse at det hviler et ansvar på dem som trofaste tjenere i Guds verk til å gå forstandig frem når det gjelder dette punkt, og å sikre Herren det som tilhører ham.VFM1 476.4

Mange gir til kjenne en unødig ømfintlighet i denne saken. De har følelsen av at de går inn på forbuden grunn når de i samtale med de eldre eller med syke bringer spørsmålet om deres formue på bane for å få vite hvordan de har tenkt å disponere den. Men denne plikten er like hellig som plikten til å forkynne Guds ord for å frelse sjeler. Her er en mann med Guds penger eller eiendom i sine hender. Snart skal hans forvalterskap gjennomgå en forandring. Vil han la de midler Gud har lånt ham til å bli brukt i hans verk, bli lagt i ugudelige menneskers hender bare fordi disse er hans slektninger? Bør ikke kristne menn av hensyn til vedkommendes fremtidige velferd så vel som til Guds sak interessere seg for og betrakte det som maktpåliggende at vedkommende treffer en riktig ordning med sin herres penger, med de talenter han hadde fått til låns så de skulle brukes på en klok måte? Vil hans brødre stå og se på at han forlater dette liv og på samme tid bedrar Guds forrådshus? Det ville være et fryktelig tap for ham selv og for saken. For når han overlater sine talenter i hendene på dem som ikke har noen respekt for Guds sannhet, vil han på alle måter legge dem i et tørkle og gjemme dem i jorden.VFM1 477.1

Herren ønsker at hans etterfølgere skal disponere over sine midler mens de selv kan gjøre det. Noen vil kanskje spørre: “Må vi virkelig skille oss av med alt det vi kaller ,vårt eget?” Det’ blir kanskje ikke krevd at vi skal gjøre det nå. Men vi må være villige til å gjøre det for Kristi skyld. Når vi villig gir av vårt gods når som helst det er trang til midler til fremme for hans sak, bør vi erkjenne at det vi eier, absolutt hører ham til.VFM1 477.2

Noen lukker sine ører til for bønn om penger slik at misjonærer kan bli sendt ut til fremmede land, og slik at skrifter kan bli utgitt og spredd ut over hele verden. Slike unnskylder sitt begjær med å fortelle at de har lagt planer om å vise godgjørenhet når de dør. De har tenkt på Guds sak i sitt testamente. Derfor lever de et liv i gjerrighet og bedrar Gud med tienden og offergavene, og i sine testamenter gir de Gud tilbake bare en liten del av det han har lånt dem, mens en ganske stor del blir overlatt til slektninger som ingen interesse har for sannheten. Dette er bedrag av verste slag. Ikke bare i sin levetid, men også i døden raner de fra Gud det som med rette tilkommer ham.VFM1 478.1