Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Veiledning For Menigheten, 1. bd. - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    En advarsel til de rike

    Hvis de som bekjenner seg til å være kristne, ville bruke mindre av sin formue til å pynte legemet og til å smykke sine egne hjem, og hvis de ville bruke mindre til overdådig, helsenedbrytende luksus på bordet, kunne de bringe langt større summer inn i Guds forrådshus. På den måten ville de kunne etterligne sin Gjenløser, han som forlot himmelen, sin rikdom og herlighet og ble fattig for vår skyld for at vi skulle kunne oppnå evig rikdom. Er vi for fattige til trofast å bringe Gud den tienden og de gavene han krever, så er vi i sannhet også for fattige til å ha kostbare klær og til å spise overdådig. For slik ødsler vi vår Herres penger til skadelige nytelser for å behage og forherlige oss selv. Vi burde nøye spørre oss selv: Hvilken skatt har vi sikret oss i Guds rike? Er vi rike i Gud?VFM1 327.3

    Jesus ga sine disipler en lærdom angående begjær. “Og han fortalte dem en lignelse og sa: Det var en rik mann hvis jord bar godt; og han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? jeg har ikke rom til å samle min grøde i. Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå deg til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.” Luk. 12, 16-21.VFM1 328.1

    Lykken i livet og dets varighet består ikke i mengden av våre jordiske eiendeler. Den ukloke rike mannen hadde i sin store egoisme samlet seg skatter som han ikke kunne bruke. Han hadde bare levd for seg selv. Han hadde snytt andre i handel, hadde vært skarpsindig i forretning og hadde ikke vist Guds barmhjertighet eller kjærlighet. Han hadde bedratt den faderløse og enken og underslått sine medmennesker for å øke sitt voksende forråd av timelig gods. Han kunne ha samlet skatter i himmelen i punger som ikke eldes. Men ved sin begjærlighet gikk han glipp av begge verdener. De som i ydmykhet og til Guds ære bruker de midler han har betrodd dem, skal en gang få sin skatt av Mesterens hånd med velsignelsen: “Vel, du gode og tro tjener! ... gå inn til din Herres glede!” Matt. 25, 23.VFM1 328.2

    Når vi tenker på den uendelige oppofrelse som ble gjort for å frelse menneskene, føler vi oss slått av forbauselse. Når egenkjærligheten gjør krav på å seire i menneskenes hjerter, og de blir fristet til å holde tilbake sin skyldige del i hvilken som helst god gjerning, bør de styrke sine rettferdighetsprinsipper ved å tenke på at han som var rik på himmelens uvurderlige skatter, vendte seg bort fra alt sammen og ble fattig. Han hadde ikke det han kunne helle sitt hode til. Og all denne oppofrelsen ble gjort for vår skyld, for at vi skulle oppnå evig rikdom.VFM1 328.3

    Kristus gikk selv den selvfornektelsens og oppofrelsens vei som alle hans disipler må gå hvis de ønsker til sist å bli opphøyet sammen med ham. Han rok på sitt eget hjerte de sorger menneskene må lide. Verdslige menneskers sinn blir ofte forsimplet. De kan bare se jordiske ting, som tilslører herligheten og verdien av himmelske ting. Menneskene jager over land og hav etter jordisk vinning og utstår savn og lidelse for å nå sitt mål, men. vil likevel vende seg bort fra det tiltrekkende ved himmelen og ikke akte på de evige rikdommer. De som gjør mest for å støtte Guds sak, er i alminnelighet slike som er forholdsvis fattige. De er gavmilde med det lille de har. De har styrket sine edelmodige tilskyndelser ved stadig gavmildhet. Når deres utgifter tok hardt på deres inntekter, hadde deres lidenskap for jordisk rikdom ingen plass eller anledning til å bli styrket.VFM1 328.4

    Men mange som tar fatt på å samle jordisk rikdom, begynner å regne etter hvor lenge det vil vare før de kan eie et visst beløp. I sin bekymring for å hope opp rikdom til seg selv oppnår de ikke å bli rike i Gud. Deres godgjørenhet holder ikke tritt med deres opphoping. Etter som deres higen etter rikdom øker blir deres sinn knyttet til deres skatt. Når deres eiendom blir økt, blir deres ærgjerrige attrå etter mer styrket, helt til noen betrakter det å gi tiende til Herren som en tung og urettferdig byrde. Det inspirerte ordet har sagt: “Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!” Sal. 62, 11. Mange har sagt: “Hvis jeg var så rik som ham, ville jeg mangedoble mine gaver til Guds forrådshus. Jeg ville ikke bruke min rikdom til annet enn til fremme av Guds sak.” Gud har prøvd noen av disse ved å gi dem rikdom. Men med rikdommen kom en sterkere fristelse, og deres godgjørenhet ble langt mindre enn den gangen de var fattige. Et begjærlig ønske om større rikdom opptok deres sinn og hjerte, og de drev avguderi.VFM1 329.1

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents