Den første engels budskap

Jeg så at Gud stod bak forkynnelsen av tiden i 1843. Det var hans hensikt å vekke opp menneskene og lede dem til en skillevei, hvor de måtte ta en avgjørelse for eller imot sannheten. Pastorer var overbevist om at utleggelsen av de profetiske periodene var riktig, og noen av dem svelget sin stolthet og gav avkall på sine faste gasjer. De forlot sine menigheter og gikk fra sted til sted for å forkynne budskapet. Men fordi det himmelske budskap bare fikk innpass hos noen få av Kristi bekjennende pastorer, ble oppgaven lagt på mange som ikke var forkynnere. Noen forlot sine marker for å forkynne budskapet, mens andre ble kalt fra sine verksteder eller forretninger. Til og med akademikere ble nødet til å forlate sine yrker for å ta del i det upopulære gjerningen å forkynne den første engels budskap.DEEGL 171.2

Pastorer la sine sekteriske syn og følelser til side og gikk sammen om å forkynne Jesu komme. Overalt hvor budskapet ble forkynt, gjorde det inntrykk på mennesker. Syndere angret, gråt og ba om tilgivelse. De som hadde levd et uærlig liv, forsøkte å rette opp det gale de hadde gjort. Foreldre følte den største omsorg for sine barn. De som tok imot budskapet, gikk til sine uomvendte venner og slektninger med det. Tynget av tidens alvor og med en byrde for budskapet, advarte og formante de dem til å gjøre seg rede til Menneskesønnens komme. Man måtte være nokså ufølsom for ikke å godta de overveldende bevisene som ble gitt med så dypt følte advarsler. Dette sjelerensende arbeidet gjorde at man mistet kjærligheten til verdslige ting og førte til en hellig innvielse til Gud, som man aldri tidligere hadde vært vitne til.DEEGL 171.3

Tusener tok imot sannheten som William Miller forkynte, ogGud reiste opp tjenere, som i Elias’ ånd og kraft forkynte budskapet. Som Johannes, Jesu forløper, følte de som forkynte budskapet seg tvunget til å legge øksen ved roten av treet og be dem bære frukt som var omvendelsen verdig. Hensikten med deres forkynnelse var å vekke opp kirkesamfunnene og tvinge dem til å åpenbare sin sanne karakter. Og mens den alvorlige advarselen lød om å unnfly den kommende vrede, tok mange som var kirkesamfunnene imot det befriende budskapet. De så sitt frafall, og med bitre, angrende tårer og i dyp sjelekval ydmyket de seg for Gud. Mens Guds Ånd hvilte over dem, hjalp de til med å la ropet lyde: “Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet.” Åp.14,7. .DEEGL 172.1

Forkynnelsen av en bestemt tid for Jesu komme, førte til motstand fra alle hold, fra pastoren på prekestolen og ned til den likegyldige, himmeltrossende synder. “Men dagen og timen kjenner ingen,” lød det fra den hyklerske pastor ned til den frekke spotter. Ingen av dem ville la seg undervise og bli formant av dem som forkynte slutten på profetisk tid, og som forkynte tegnene på at Kristi komme var nær, ja, at han til og med stod ved døren. Mange av hjordens hyrder som sa at de elsket Jesus, protesterte ikke imot forkynnelsen av Kristi gjenkomst, men de motsatte seg at en bestemt tid ble forkynt. Guds altseende øyne gjennomskuet deres hjerter. De elsket ikke å være sammen med Jesus. De visste at deres eget ukristeligeliv ikke ville bestå prøven, for de vandret ikke på den ydmyke sti som var staket ut for dem. Disse falske hyrdene stod i veien for Guds verk. Sannheten som ble forkynt med overbevisende kraft, vekket opp folket, og som fangevokteren spurte de: “Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?” Ap.gj .16,30. Men disse falske hyrdene stilte seg mellom sannheten og folket og forkynte behagelige ting for å lede dem bort fra sannheten. De forente seg med Satan og hans engler og ropte: “Fred! fred!” Jer.6, 14., mens det ikke var noen fred. Disse som elsket makelighet og var tilfreds med sin avstand til Gud, ønsket ikke å bli vekket opp av sin kjødelige trygghet. Jeg så at Guds engler noterte ned alt. Klærne til disse uomvendte hyrdene var dekket med sjelers blod.DEEGL 172.2

Pastorer, som selv ikke ville ta imot dette frelsens budskap, hindret andre som ville ha tatt imot det. Sjelers blod er på dem. Forkynnere og lekfolk gikk sammen om å gjøre motstand mot dette himmelske budskapet. De forfulgte William Miller og dem som sluttet seg til ham i å forkynne budskapet. Løgner ble satt i omløp for å svekke hans innflytelse. Noen ganger ble de rasende på ham, etter at han uten omsvøp hadde kunngjort dem Guds ord og forkynt dem de likefremme sannheter. De la seg på lur etter ham da han forlot mötestedene, for å drepe ham. Men Guds engler ble sendt for å beskytte ham, og de ledet ham trygt forbi den rasende hopen. Hans gjerning var ennå ikke avsluttet.DEEGL 173.1

De mest hengivne tok med glede imot budskapet. De visste at det var fra Gud, og at det var gitt til riktig tid. Engler så med den største interesse på virkningen av det himmelske budskapet. Da kirkesamfunnene vendte seg fra det og forkastet det, rådslo de sorgfylte med Jesus. Han vendte sitt ansikt bort fra kirkesamfunnene og ba sine engler trofast vokte over de dyrebare sjeler som ikke hadde forkastet vitnesbyrdet, for mere lys ville snart skinne på dem.DEEGL 173.2

Jeg så at hvis de bekjennende kristne hadde sett frem til sin Frelsers komme, hvis de hadde elsket ham og følt at det ikke var noen på jorden som kunne måle seg med ham, ville de ha hilst den første antydningen om hans komme med glede. Men den misnøye de viste da de hørte om sin Herres komme, var et klart bevis på at de ikke elsket ham. Satan og hans engler jublet. Jesus og hans engler fikk slengt i ansiktet at hans bekjennende folk hadde så lite kjærlighet til Jesus at de ikke så frem til hans annet komme.DEEGL 173.3

Jeg så at Guds folk så frem til sin Herres komme fylt av glede og forventning. Men Gud ønsket å prøve dem. Hans hånd skjulte en feil i beregningen av de profetiske perioder. De som ventet på sin Herres komme, oppdaget ikke feilen. Heller ikke de mest lærde, som var motstandere av å fastsette en bestemt tid, klarte å se den..Gud planla at hans folk skulle bli utsatt for en skuffelse. Tiden passerte, og de som hadde sett frem til sin Herres komme i glede og forventning, ble triste og motløse. Men de som ikke hadde elsket tanken på at Jesus skulle komme, men som bare hadde tatt imot budskapet av frykt, var tilfreds med at han ikke var kommet. Deres bekjennelse hadde ikke påvirket hjertet og ført til omvendelse. Passeringen av tiden var velegnet til å avsløre hva som skjulte seg i slike hjerter. De var de første til å vende seg mot de skuffede og gjøre narr av dem som virkelig hadde sett frem til sin Frelsers komme. Jeg så Guds visdom i å prøve sitt folk og teste det grundig for å avsløre dem som ville svikte i prøvelsens stund.DEEGL 174.1

Jesus og hele den himmelske hær så med sympati og kjærlighet på dem som i glede og forventning hadde sett frem til å møte ham som de elsket. Engler var rundt dem for å styrke dem i denne prøvelsens stund. De som hadde avvist det himmelske budskapet, ble forlatt i mørket. Guds vrede var opptent imot dem, fordi de ikke ville ta imot det lyset som han hadde sendt dem fra himmelen. De trofaste, skuffede, som ikke kunne forstå hvorfor deres Herre ikke kom, ble ikke overlatt i mørket. Igjen ble de ledet til Bibelen for å studere de profetiske tidsperiodene. Herrens hånd ble løftet fra tallene og feiltakelsen ble oppklart. De’ så at profetisk tid endte i 1844, og at de samme bevisene som viste at profetisk tid endte i 1843, også viste at den ville opphøre i 1844. Lys fra Guds ord skinte på deres tolkning, og de oppdaget en ventetid - “Og om det (synet) dryger, så vent på det!” Hab.2,3. I sin lengsel etter Kristi snarlige komme hadde de oversett at synet inneholdt en ventetid, som hadde til hensikt å avsløre hvem som virkelig ventet. Igjen hadde de et tidspunkt. Men jeg så at mange ikke klarte å komme seg over den store skuffelsen og få tilbake den samme gløden og iveren som hadde kjennetegnet deres tro i 1843.DEEGL 174.2

Satan og hans engler triumferte over dem, og de som ikke tok imot budskapet, gratulerte seg selv med sin vidsynte dømmekraft og klokskap ved ikke å ta imot villfarelsen, som de kalte det. De var ikke klar over at det var Guds ord de forkastet, og de samarbeidet med Satan og hans engler i å forvirre Guds folk, som fulgte budskapet fra himmelen.DEEGL 175.1

De som trodde på dette budskapet i kirkesamfunnene, ble forfulgt. De som ikke tok imot budskapet, la for en tid bånd på seg av frykt og røpet ikke sine tanker. Men etter at tiden utløp, viste de sine sanne følelser. De som ventet, følte en byrde for å forkynne at profetisk tid var forlenget til 1844, men de andre ønsket å bringe dette budskapet til taushet. De troende redegjorde klart for sin feiltakelse og begrunnet hvorfor de isteden ventet sin Herre i 1844. Deres motstandere klarte ikke å imøtegå de vel underbygde begrunnelsene. Allikevel ble kirkesamfunnenes harme opptent. De var fast bestemt på ikke å ta hensyn til bevis og stenge budskapet ute fra menighetene, så andre ikke skulle få høre det. De som ikke turde holde tilbake det lyset som Gud hadde gitt dem, ble utelukket fra menighetene. Men Jesus var med dem, og de gledet seg i lyset fra hans åsyn. De var rede til å ta imot den annen engels budskap.DEEGL 175.2