44. Selvfornektelse

Jesus ga avkall på å være Gud lik, og i alt han foretok seg, kom aldri selvet til syne. Han gikk ikke sine egne veier, men lot seg lede av sin far. Da hans misjon på jorden nærmet seg slutten, kunne han si: “Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre.” Joh. 17, 4. Og han sier til oss: “Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet.” Matt. 11, 29. “Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv.” Matt. 16, 24. Selvet må ikke lenger ha herredømme over sinnet.UID 138.1

Den som ser hva Jesus ga avkall på og hvordan han ydmyket seg, vil måtte si som Daniel, den gang han så en som lignet en menneskesønn: “Mitt ansikt mistet sin friske farge, så jeg så rent ille ut.” Dan. 10, 8. . . , Det er naturlig for et menneske å ville hevde seg. Vi er rede til å kjempe for våre interesser, men et menneske som lærer av Jesus, vinner over seg selv og er rede til å gi avkall på sine rettigheter, sin stolthet og ærgjerrighet. Da blirr det fred i vårt hjerte, og vi overlater oss til den Hellige Ånds ledelse. Da er det ikke om å gjøre å nå lenger opp enn andre. Da forsøker vi ikke å albue oss frem på de andres bekostning til den beste plassen. Men vi føler at det sted vi bør være, er ved Frelserens føtter. Der ser vi opp i Jesu ansikt og ber om at hans hånd må lede oss på den rette veien, og at hans røst må si oss hvor vi skal gå. Apostelen Paulus hadde en slik erfaring: “Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og ga seg selv for meg.” Gal. 2, 20. I naturens tempel, side 22, 23.UID 138.2