Tiden krever større dyktighet og en dypere helligelse. Jeg roper til Gud: Oppreis og send ut budbærere som har full forståelse av sitt ansvar, menn i hvis hjerte selvforgudelse, som ligger ved roten til all synd, er blitt korsfestet, menn som er villige til uten forbehold å hellige seg til Guds tjeneste, menn hvis sjel er levende oppmerksom på verkets hellighet og på kallets ansvar, menn som er bestemt på ikke å bringe Gud et beskadiget offer som hverken koster dem anstrengelse eller bønn.EVTJ 81.3

Hertugen av Wellington var engang til stede ved en anledning hvor en gruppe kristne menn drøftet muligheten av framgang i et misjons foretagende blant hedningene. De ba hertugen uttale seg om hvorvidt det etter hans mening var noen sannsynlighet for at et slikt foretagende kunne bringe et resultat som svarte til omkostningene. Den gamle soldat svarte:EVTJ 81.4

“Mine herrer, hva er Deres marsjordre? Framgang er ikke spørsmålet for Dem å drøfte. Hvis jeg leser Deres ordre riktig, så lyder den slik:‘Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!’Mine herrer, lyd Deres marsj ordre!”EVTJ 82.1

Mine brødre, Herren kommer, og vi behøver å sette all kraft inn på å fullføre det verk som ligger fore. Jeg ber dere om å gå helt opp i arbeidet. Kristus ga sin tid, sin sjel og sin styrke til arbeidet for menneskehetens gagn og velsignelse. Hele dagen ble helliget til virksomhet, og hele netter tilbraktes i bønn om kraft til å møte fienden og om styrke til å hjelpe dem som kom til ham for å få lindring. Liksom vi kan følge løpet av en rinnende bekk ved å legge merke til den stripe av levende grønt som den frambringer, således kan Kristus ses i de barmhjertighetshandlinger som kjennetegnet hvert skritt på hans vei. Overalt der han ferdedes, spirte sunnhet fram, og lykke fulgte hvor han gikk. Så enkelt framholdt han livets ord at et barn kunne forstå det. De unge kjente seg grepet av hans tjenerånd og søkte å etterligne hans kjærlige handlemåte ved å hjelpe dem som behøvde støtte. De blinde og de døve frydet seg hvor han var til stede. Hans ord til de vankundige og syndige åpnet en livets kilde for dem. Han delte ut sine velsignelser i rikt mål og uten opphør; det var de innsamlede evighets skatter, gitt i Kristus, Faderens gave til menneskene.EVTJ 82.2

Arbeidere for Gud bør være likså overbevist om at de ikke er sine egne, som om identitetsseglet var innpreget på deres person. De må være besprengt med Kristi offerblod, og i en full hengivelsens ånd bør de beslutte seg til at de ved Kristi nåde vil være et levende offer. Men hvor få det er iblant oss som betrakter synderes frelse i det samme lys hvori den himmelske verden ser den — som en plan som fra evighet av var fattet i Guds sinn! Hvor få av oss det er som har våre hjerter knyttet til Gjenløserens hjerte i dette høytidelige, avsluttende verk! Det finnes neppe en tiendedel av den medlidenhet med ufrelste sjeler som det burde være. Det er så mange å advare, men hvor få det er som har så megen samfølelse med Gud at de vil være alt eller intet når de bare kan se sjeler bli vunnet for Kristus!EVTJ 82.3

Da Elias var i ferd med å skulle forlate Elisa, sa han til denne: “Si hva du ønsker jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg! Elisa sa: La en dobbelt del av run ånd tilfalle meg!” 2 Kong. 2, 9. Elisa ba ikke om yerdslig ære eller om en plass blant jordens store menn. Det som han begjærte, var et rikt mål av den ånd som var gitt til en som Gud sto i begrep med å hedre ved å rykke ham bort. Han visste at ikke noe annet kunne gjøre ham skikket til den gjerning som ville bli krevd av ham.EVTJ 82.4

Evangeliets tjenere! hva ville dere ha svart om dette spørsmål var blitt stilt til dere? H va er hjertets største ønske når dere er opptatt med Guds tjeneste?EVTJ 83.1

Oppofrende hengivenhet

Taktfullhet