Kapittel 66—Den tredje engels budskap avsluttet

Jeg ble brakt ned til den tiden da den tredje engels budskap var i ferd med å bli avsluttet. Guds kraft hadde hvilt over hans folk. De hadde fullført sin oppgave og var rede for den prøvelsens time som lå foran dem. De hadde mottatt senregnet, eller forfriskningen fra Herren, og det levende vitnesbyrd hadde fått nytt liv. Den siste store advarsel hadde lydt overalt, og det hadde opprørt og forarget de av jordens innbyggere som ikke ville ta imot det.HH 257.1

Jeg så engler haste fram og tilbake i himmelen. En engel med et skriveredskap hengende på hoften, kom tilbake fra jorden og rapporterte til Jesus at hans oppgave var utført, og at de hellige var talt og beseglet. Da så jeg at Jesus, som hadde utført sin prestegjerning foran arken som inneholder de ti bud, kastet røkelseskaret ned. Han løftet sine hender og sa med høy røst: “Det er skjedd!” (Åp 16,17). Og alle himmelens engler tok av seg kronene, mens Jesus høytidelig erklærte: “La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!” (Åp 22 11).HH 257.2

Enhver sak var blitt avgjort for liv eller død. Mens Jesus hadde utført sin prestegjerning i helligdommen, ble dommen avsagt over de rettferdige døde og deretter over de rettferdige levende. Jesus hadde mottatt riket, gjort soning for sitt folk og utslettet deres synder. Rikets undersåtter var fulltallige. Lammets bryllup var over. Riket, det største under hele himmelen, ble gitt til Jesus og arvingene til frelsen. Jesus vil regjere som kongers konge og herrers herre.HH 257.3

Da Jesus gikk ut av Det aller-helligste, hørte jeg klangen fra bjellene som var festet til klærne hans. Mens han gikk ut, dekket en mørk sky innbyggerne på jorden. Det var ikke lenger noen mellommann mellom skyldige mennesker og en krenket Gud. Mens Jesus hadde stått mellom Gud og skyldige mennesker, var det lagt et bånd på menneskene. Men da han forlot sin plass mellom menneskene og Gud, ble båndet fjernet og Satan fikk full kontroll over de uomvendte. Det var umulig for plagene å falle mens Jesus tjenestegjorde i helligdommen. Men når hans gjerning avsluttes, og hans midlertjeneste opphører, er det intet som kan holde Guds vrede tilbake. Den strømmer i harme over skyldige synderes udekkede hoder, som har avvist frelsen og hatet tilrettevisning. I den fryktelige tiden etter at Jesus avsluttet sin midlertjeneste, levde de hellige for en hellig Guds ansikt uten en mellommann. Enhvers sak var avgjort, enhver utvalgt talt. Jesus oppholdt seg en stund i den ytre avdelingen av den himmelske helligdom, og de synder som var blitt bekjent mens han var i Det aller-helligste ble lagt på Satan, syndens opphavsmann, som må sone straffen.HH 258.1

Så tok Jesus av seg prestedrakten og iførte seg sin kongelige kledning. På hodet hadde han mange kroner, en krone i en annen krone. Omgitt av de himmelske engler forlot han himmelen. Imens falt plagene over jordens innbyggere. Noen fordømte Gud og forbannet ham. Andre skyndte seg til Guds folk og ba om å få lære hvordan de kunne unngå hans straffedommer. Men de hellige hadde ingen ting å gi dem. Den siste tåre for syndere var felt, den siste inderlige bønn bedt, den siste byrde båret og den siste advarsel gitt. Den milde, tilgivende stemmen invitere dem ikke lenger til å komme. Den gang de hellige og hele himmelen var interessert i deres frelse, var de selv ikke interessert i den. Liv og død var blitt satt fram for dem. Mange ønsket livet, men gjorde ingen anstrengelser for å få det. De valgte ikke livet, og nå var det ikke lenger noe frelsende blod til å rense den skyldige. Ingen medfølende frelser til å gå i forbønn for dem og rope: “Spar, spar synderen en liten stund til.” Hele himmelen samlet seg rundt Jesus da de hørte: “Det er skjedd. Det er fullbrakt.” Frelsesplanen var blitt oppfylt, men få hadde valgt å ta imot den. Og mens den milde, tilgivende stemmen døde bort, ble de ugudelige grepet av frykt og redsel. Med grufull tydelighet hørte de ordene: “For sent! For sent!”HH 258.2

De som ikke hadde satt pris på Guds ord, hastet til og fra, vandret fra hav til hav, og fra nord til øst, for å søke Herrens ord. Engelen sa: “De vil ikke finne det. Det er hungersnød i landet. Ikke hungersnød etter brød eller tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Hva ville de ikke gi for å få et anerkjennende ord fra Gud! Men nei, de må fortsette å hungre og tørste. Dag etter dag har de ringeaktet frelsen, verdsatt jordisk rikdom og jordiske gleder høyere enn noen himmelsk skatt eller overtalelsesmiddel. De har avvist Jesus og foraktet hans hellige. Det urene må forbli urent for bestandig.”HH 259.1

Mange av de ugudelige ble meget forbitret mens de led under virkningene av plagene. Det var en grufull scene. Foreldre bebreidet sine barn bittert og barna sine foreldre, brødre sine søstre og søstre sine brødre. Høye, jamrende rop hørtes fra alle kanter: “Det var du som hindret meg fra å ta imot den sannheten som ville ha reddet meg fra denne fryktelige timen.” Menneskene vendte seg til sine pastorer med bittert hat og anklaget dem, idet de sa: “Dere har ikke advart oss. Dere fortalte oss at hele verden ville bli omvendt, og ropte: Fred, fred, for å berolige de fryktsomme. Dere har ikke fortalt oss om denne timen. Dere hevdet at de som advarte oss, var fanatikere og ugudelige mennesker, som ville ødelegge oss.” Men jeg så at pastorene ikke slapp unna Guds vrede. Deres lidelser var ti ganger større enn folkets.HH 259.2