Kapittel 72—Den annen død

Satan løper inn blant sine tilhengere og forsøker å oppildne dem. Men ild fra himmelen, fra Gud, strømmer ned over dem og alle de store og mektige menn, de adelige, de fattige og elendige brenner opp. Jeg så at noen ble tilintetgjort raskt, mens andre led lenger. De ble straffet etter de gjerninger de hadde gjort i kjødet. Noen brente i mange dager, og så lenge som en del av dem var ubrent, var alle sanser og lidelser intakt. Engelen sa: “Livets orm dør ikke. Ilden slukkes ikke så lenge det er den minste lille del den kan brenne.”HH 273.1

Satan og hans engler led lenge. Satan bar ikke bare skylden og straffen for sine egne synder, men også for syndene til den frelste hær. Disse syndene ble lagt på ham. Han måtte også lide for de ødelagte liv han hadde skylden for. Deretter så jeg at Satan og hele den onde hær var brent opp, og Guds rettferdighet var oppfylt, og hele englehæren og alle de frelste hellige sa med høy røst: “Amen!”HH 273.2

Engelen sa: “Satan er roten og hans barn er grenene. De er nå brent opp med rot og gren. De har lidt en evigvarende død. De vil aldri få en ny oppstandelse, og Gud vil ha et rent univers.” Jeg så at den ilden som hadde tilintetgjort de ugudelige, også brente opp skrotet og renset jorden. Deretter så jeg jorden renset. Det var ikke et eneste tegn til forbannelsen. Den sprukne, ujevne jordoverflaten var nå blitt en jevn, vid flate. Hele Guds univers var rent. Den store strid var over for alltid. Hvor vi enn så, hva enn øyet falt på, var alt vakkert og hellig. Og hele den frelste hær, gammel og ung, høy og lav, kastet sine glitrende kroner for føttene på sin Frelser, ydmyket seg i tilbedelse for ham og tilba ham som lever evig og alltid. Den vakre nye jord i all sin herlighet var de helliges evige arv. Riket, herredømmet og makten over rikene under hele himmelen ble så gitt til Den høyestes hellige, som vil eie det for alltid, i all evighet.HH 273.3

* * * * *