Kapittel 20—William Millers drøm

Jeg drømte at Gud ved hjelp av en usynlig hånd hadde sendt meg et kunstferdig utsmykket skrin, omtrent 25 cm langt, 15 cm bredt og 15 cm høyt. Det var laget av ibenholt og vakkert utsmykket med perler. Det var festet en nøkkel til skrinet. Øyeblikkelig tok jeg nøkkelen og åpnet skrinet. Til min store forundring og overraskelse fant jeg det fylt med mange slags edelsteiner, diamanter, verdifulle steiner og gull og sølvmynter i alle størrelser og verdier, som var vakkert plassert rundt omkring i skrinet. Slik de lå, utstrålte de et lys og en herlighet som bare kunne sammenlignes med solens.HH 74.1

Jeg tenkte at det ikke var riktig av meg å nyte dette vakre synet alene, selv om mitt hjerte frydet seg over innholdets glans, skjønnhet og verdi. Derfor satte jeg det midt på et bord i rommet mitt. Jeg sendte beskjed rundt omkring om at alle som ønsket å se det herligeste og mest strålende syn som noe menneske hadde sett i dette liv, var velkomne.HH 74.2

Folk begynte å komme inn, først noen få, deretter flere og flere, inntil det var samlet en større folkemengde. Første gang de så ned i skrinet, ropte de av glede og forundring. Men når tilskuertallet økte, begynte alle å røre ved edelsteinene. De tok dem ut av skrinet og strødde dem utover bordet.HH 74.3

Den tanken slo meg at eieren ville kreve skrinet og edelsteinene tilbake. Hvis jeg tillot dem å bli spredt utover, ville jeg ikke bli i stand til å legge dem tilbake på riktig plass i skrinet igjen. Jeg følte at jeg aldri ville klare å bære ansvaret, for det ville bli umåtelig stort. Jeg begynte da å bønnfalle menneskene rundt meg om ikke å røre dem eller å ta dem ut av skrinet. Men jo mer jeg bønnfalt, desto mer spredte de dem. Til slutt så de ut til å være spredt over hele rommet, på gulvet og ut over alle møblene.HH 74.4

Så oppdaget jeg at menneskene blant de ekte edelsteiner og mynter hadde spredt utallige uekte edelsteiner og falske mynter. Jeg ble meget oppbrakt over deres utakknemlighet og dårlige oppførsel og irettesatte og bebreidet dem for det. Men jo mer jeg irettesatte dem, desto mer spredte de uekte edelsteiner og falske mynter blant de ekte.HH 75.1

Jeg ble irritert og begynte å bruke makt for å skyve dem ut av rommet. Mens jeg skjøv en ut, kom det tre nye inn. De tok med seg skitt og sagflis og sand og alt slags rask, inntil det dekket alle de ekte edelsteinene, diamantene og myntene og skjulte dem. De rev også skrinet mitt i stykker og spredte delene blant rasket. Jeg følte at intet menneske tok hensyn til min sorg og harme. Helt motløs og nedtrykt satte jeg meg gråtende ned.HH 75.2

Mens jeg satt slik og gråt og sørget over mitt store tap, og over det ansvaret jeg hadde, kom jeg til å huske på Gud. Jeg ba inntrengende om at han måtte sende meg hjelp. Øyeblikkelig gikk døren opp. En mann kom inn, og da forlot alle menneskene rommet. Han hadde en feiekost i hånden. Han åpnet vinduene og begynte å feie rask og skrot ut av rommet. Jeg ropte til ham at han måtte være forsiktig, for det var noen dyrebare edelsteiner blant skrotet. Han ba meg om ikke å være engstelig, for han ville ta seg av dem.HH 75.3

Han feide bort rask og skrot, uekte edelsteiner og falske mynter. Alt forsvant ut av vinduet i en sky, som vinden førte bort. Midt under travelheten lukket jeg øynene et lite øyeblikk. Da jeg åpnet dem igjen var alt rasket borte. De dyrebare edelsteinene, diamantene, gullet og sølvmyntene lå spredt i store mengder ut over hele rommet.HH 75.4

Så satte han et skrin på bordet, som var større og vakrere enn det forrige. Han tok edelsteinene, diamantene og myntene opp med hendene og la dem i skrinet til alle var tatt opp, selv om noen av diamantene ikke var større enn et knappenålshode. Så ba han meg: “Kom og se.”HH 76.1

Jeg så ned i skrinet, men øynene ble blendet av synet. De skinte med en ti ganger sterkere glans. Jeg trodde de hadde fått riper da de ble trådt ned i sanden av de ugudelige menneskene, som hadde spredt dem og trådt dem ned i støvet. De var vakkert plassert i skrinet av mannen, som tilsynelatende uanstrengt hadde lagt dem på plass. Jeg ropte høyt av fryd, og dette ropet vekket meg.HH 76.2