Kapittel 23—Vanskeligheter i menigheten

Kjære brødre og søstre. Mens villfarelse hurtig tiltar, burde vi være våkne for Guds sak og forstå hvilken tid vi lever i. Mørke vil dekke jorden og belgmørke folkene. Og mens nesten alle rundt oss blir svøpt inn i vranglærens og forførelsens tykke mørke, er det opp til oss selv å ryste av oss sløvheten og leve nærmere Gud, hvor vi kan motta guddommelig lys og herlighet fra Jesus. Mens mørket tykner til og vranglæren tiltar, bør vi tilegne oss en grundig forståelse av sannheten og berede oss til å forsvare vår tro ut fra Skriften.HH 95.1

Vi må bli helliggjort ved sannheten, bli helt og fullt overgitt til Gud. Vi må leve etter vår hellige bekjennelse, så Herren kan la større lys skinne på oss. Vi må se lys i hans lys og bli styrket med hans styrke. Hvert øyeblikk som vi ikke er på vakt, risikerer vi å bli omringet av fienden og står i stor fare for å bli overvunnet av mørkets makter. Satan ber sine engler om å være årvåkne og overliste alle de kan. Han vil at de skal finne fram til lastene og skjødesyndene hos dem som bekjenner seg til sannheten. Da hyller han dem inn i mørket, så de slutter å våke og velger en kurs som vanærer den saken som de hevder å elske og påfører menigheten sorg. Disse villfarne sjeler som ikke våker, formørkes stadig mer og himmelens lys svinner bort fra dem. De oppdager ikke sine vanesynder, og Satan vever sitt nett rundt dem. De er fanget i hans felle.HH 95.2

Gud er vår styrke. Vi må vende oss til ham for å få visdom og veiledning. Vi må overvinne våre vanesynder, idet vi har for øye hans herlighet, menighetens beste og våre sjelers frelse. Vi bør hver for oss søke å vinne en ny seier hver dag. Vi må lære oss å stå alene og stole helt og fullt på Gud. Jo snarere vi lærer dette desto bedre. La hver enkelt av oss finne ut hvor han kommer til kort og trofast våke, så hans synder ikke beseirer ham, men at han vinner over dem. Da styrkes vår tiltro til Gud, og menigheten vil bli spart for store vanskeligheter.HH 95.3

Når Guds budbærere går ut for å arbeide for menneskers frelse, tilbringer de mye tid sammen med dem som har kjent sannheten i flere år, men som fortsatt er svake i troen. Uten å behøve det, mister de kontrollen over seg selv og gir etter for fristelser. De slutter å våke og - tror jeg noen ganger - frister de fienden til å friste seg. De utsetter seg for bagatellmessige vanskeligheter og prøvelser, og den tid Herrens tjenere har til rådighet går med til å besøke dem. De blir oppholdt i timer og endog dager. De blir nedfor og mismodige av å høre ubetydelige vanskeligheter og prøvelser dvelt ved. Alle forstørrer sine egne vanskeligheter, for at de skal se så alvorlige ut som mulig, av frykt for at Guds tjenere ellers vil anse dem som altfor ubetydelige til å bli viet oppmerksomhet. Isteden for å være så avhengige av hjelp fra Herrens tjenere til å overvinne disse prøvelser, skulle de bøye kne for Herren og faste og be inntil prøvelsene er borte.HH 96.1

Noen synes å tro at den eneste hensikten Gud har kalt budbærere ut på misjonsmarken for, er at de skal komme løpende på deres befaling og bære dem i armene. De tror at deres aller viktigste oppgave er å ordne opp i sine ubetydelige problemer og vanskeligheter, som de har brakt seg selv opp i på grunn av uforstandige handlinger. De gir etter for fiendens fristelser og viser en hard, kritiserende ånd overfor dem de omgås. Men hvor er de hungrende får da? De sulter av mangel på livets brød. De som kjenner sannheten og har akseptert den, men som ikke adlyder den - hadde de gjort det ville de blitt spart for mange av disse prøvelsene, holder budbærerne tilbake. Den egentlige oppgaven som Gud har kalt dem ut på misjonsmarken for, blir ikke oppfylt. Guds tjenere gremmer seg, og deres pågangsmot minker på grunn av slike forhold i menigheten. Enhver skulle bestrebe seg på ikke å legge så mye som vekten av en fjær til deres byrde, men oppmuntre dem og be for dem. Hvor mye mer oppløftet ville de ikke være, hvis alle som bekjente seg til sannheten kunne se seg omkring og prøve å hjelpe andre, istedenfor å kreve så mye hjelp selv. Følgen av dette blir at når Guds tjenere kommer til de mørke steder, hvor sannheten ennå ikke er blitt forkynt, er de mismodige, fordi deres søsken utsetter seg selv for unødvendige prøvelser. På toppen av dette må de holde ut motstandernes vantro og fordommer, samt å la seg bli tråkket på av noen.HH 96.2

Hvor mye lettere ville det ikke være å påvirke hjertene, og hvor mye mer ville ikke Gud bli æret, hvis hans tjenere ble skånt for motgang og problemer, slik at de i en oppløftet ånd kunne legge fram sannheten i dens skjønnhet. De som har gjort seg skyldige i å legge så mye beslag på Guds tjenere og tynget dem ned med problemer som det tilkommer dem selv å løse, vil måtte avlegge regnskap overfor Gud for all den tid og de midler som er blitt brukt til å tilfredsstille dem selv, til glede for fienden. De burde være i stand til å hjelpe sine brødre. De burde aldri legge sine problemer og vanskeligheter fram for en hel forsamling, eller vente til noen av budbærerne kommer og løser dem. De bør selv gå direkte til Gud og få sine prøvelser helt ut av verden. Da ville de være i stand til å holde arbeidernes hender oppe istedenfor å svekke dem.HH 97.1