Kapittel 38—Jesus blir forrådt

Jeg ble brakt ned til den tiden da Jesus spiste påskemåltidet med sine disipler. Satan hadde narret Judas til å tro at han var en av Kristi sanne disipler, men hans hjerte hadde alltid vært kjødelig^{7Kjødelig vil si å ha et kjødelig sinn. Les Rom 8.}. Han hadde vært vitne til Jesu mektige gjerninger, han hadde vært med ham i hans virke og hadde akseptert de overveldende bevis på at han var Messias. Men Judas var gjerrig og grisk. Han elsket penger. Han beklaget seg sint over den dyre salven som Jesus ble salvet med. Maria elsket sin herre. Han hadde tilgitt hennes synder, som var mange og hadde vekket hennes inderlige kjære bror opp fra de døde. Hun følte at ikke noe var for kostbart å gi til Jesus. Jo dyrere salven var, dess bedre kunne hun gi uttrykk for sin takknemlighet til sin frelser, ved å gi ham den. Som en unnskyldning for sin griskhet gjorde Judas gjeldende at salven kunne ha blitt solgt og gitt til de fattige. Men det var ikke fordi han hadde noen omsorg for de fattige. Han var egoistisk og stjal ofte det som var betrodd ham til å fordeles blant de fattige. Judas tok ikke hensyn til Jesu behov, selv om han manglet det aller nødvendigste. For å unnskylde sin griskhet henviste han til de fattige. Denne generøse handlingen som Maria viste, var en meget sterk irettesettelse av hans griske tilbøyelighet. Grunnlaget var nå lagt for at Satans fristelse skulle få en lett mottakelse i Judas hjerte.HH 140.1

Prestene og jødenes rådsherrer hatet Jesus. Men store folkemengder samlet seg for å høre hans visdomsord og oppleve hans mektige gjerninger. Folket var grepet av den største interesse og fulgte ivrig Jesus, for å høre på denne vidunderlige lærers undervisning. Mange av rådsherrene trodde på ham, men turde ikke bekjenne sin tro av frykt for å bli kastet ut av synagogen. Prestene og de eldste avgjorde at noe måtte gjøres for å trekke folkets oppmerksomhet bort fra Jesus. De fryktet at alle ville komme til troen på ham. De følte seg utrygge. Enten måtte de drepe Jesus, eller miste sin posisjon. Etter at de hadde drept ham, ville det fortsatt være noen som var levende vitner over hans kraft. Jesus hadde vekket Lasarus opp fra de døde, og de fryktet at han ville vitne om Frelserens mektige kraft. Folket samlet seg for å se ham som var vekket opp fra de døde, og rådsherrene besluttet å slå i hjel Lasarus også, for å stanse oppløpet. Så ville de vende folkets tanker til menneskelige tradisjoner og læresetninger, som å betale tiende av mynte og anis og få tilbake sin dominerende innflytelse over dem. De ble enige om å gripe Jesus mens han var alene, for hvis de skulle forsøke å ta ham i en folkemengde, når alles øyne var rettet mot ham, ville de bli steinet.HH 141.1

Judas visste hvor ivrige de var etter å gripe Jesus. Han tilbød yppersteprestene og de eldste å forråde ham for noen få sølvpenger. Hans kjærlighet til penger forledet ham til å forråde sin Herre i hans bitreste fienders hender. Satan virket direkte gjennom Judas, og midt under nattverdens inntrykksfulle handling var forræderen i ferd med å pønske ut planene om å forråde sin mester. Sørgmodig fortalte Jesus sine disipler at de alle ville ta anstøt av ham den natten. Men Peter påstod med følelse at selv om alle andre ville ta anstøt av ham, så ville ikke han gjøre det. Jesus sa til Peter: “Simon, Simon! Se. Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre” (Luk 22,31.32).HH 141.2

Jeg så Jesus i hagen sammen med sine disipler. Sorgtynget ba ham dem våke og be, for at de ikke skulle falle i fristelse. Han visste at troen deres ville bli satt på prøve og at håpet ville briste. De ville trenge all den styrke de kunne få ved å våke og be. Med sterke rop og tårer ba Jesus: “Far! Er det mulig så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (Mat 26,39). Guds Sønn ba i sjeleangst. Store bloddråper samlet seg i ansiktet og falt til jorden. Engler kretset over stedet og var vitne til scenen, men bare én fikk i oppdrag å styrke Guds Sønn i hans sjeleangst. Det var ingen glede i himmelen. Englene kastet sine kroner og harper fra seg. Med den dypeste interesse iakttok de Jesus i stillhet. De ønsket å kunne slå ring om Guds Sønn, men den ledende engelen tillot dem det ikke, for at de ikke skulle befri ham når de ble vitne til at han ble forrådt. For planen var lagt, og den måtte fullføres.HH 142.1

Da Jesus var ferdig med å be, kom han tilbake til sine disipler, men de sov. I denne fryktelige timen hadde han ikke engang sine disiplers sympati og bønner. Peter, som hadde vært så ivrig en kort tid tidligere, var meget søvnig. Jesus minnet ham på hans velmente uttalelser og sa til ham: “Så var dere da ikke i stand til å våke en time med meg!” (Matt 26,40). Tre ganger ba Guds Sønn i sjeleangst. Da viste Judas seg med sin bevæpnede flokk. Han nærmet seg sin Mester på vanlig måte, for å hilse ham. Flokken omringet Jesus, men der åpenbarte han sin guddommelige kraft, idet han sa: “Hvem leter dere etter? Det er meg!” (Joh 18,4.5). De falt baklengs til jorden. Jesus stilte dem dette spørsmålet så de kunne være vitne til hans kraft og se at han kunne fri seg ut av deres hender, hvis han hadde villet.HH 142.2

Disiplenes håp steg da de så hopen med sine staver og sverd så lett falle til jorden. Da de reiste seg opp igjen og omringet Guds Sønn, trakk Peter sverdet sitt. Han rammet en av yppersteprestens tjenere og kuttet et øre av ham. Jesus ba ham legge bort sverdet, idet han sa: “Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?” Jeg så at da englene hørte disse ordene lyste ansiktene deres håpefullt opp. De ønsket der og da å slå ring om sin Herre og spre den rasende hopen. Men igjen ble de sørgmodige, da Jesus la til: “Men hvordan skulle da Skriften bli oppfylt, at så må skje?” (Matt 26,53.54). Også disiplenes hjerter sank i brystet på dem av fortvilelse og bitter skuffelse, da Jesus lot seg føre bort av sine fiender.HH 142.3

Disiplene fryktet for sine egne liv. Alle forlot de ham og flyktet. Jesus var alene tilbake, overlatt i hendene på den morderiske hopen. Å, hvordan Satan triumferte! Og hvilken bedrøvelse og sorg blant Guds engler! Flere kompanier av hellige engler, hver med en høy ledende engel i spissen, var sendt for å iaktta scenen. De skulle skrive ned hver fornærmelse og grusomhet mot Guds Sønn og noterte ned enhver lidelse som Jesus måtte utholde. For de samme mennene som deltok i denne fryktelige scenen, vil se den igjen i levende bilder.HH 143.1