Kapittel 57—Et annet bilde
Jeg fikk se hvor stor oppmerksomhet hele himmelen hadde viet det som foregikk på jorden. Jesus ba en mektig engel om å stige ned og advare innbyggerne på jorden, for å gjøre dem rede til hans annet komme. Da engelen forlot Jesus i himmelen, strålte et meget sterkt og herlig lys foran ham. Jeg ble fortalt at hans oppgave var å opplyse jorden med sin herlighet og advare menneskene om Guds kommende vrede. Mange mennesker tok imot lyset. Noen av dem så alvorlige ut, mens andre var glade og forventningsfulle. Alle som tok imot lyset, vendte ansiktene opp mot himmelen og æret Gud. Lyset skinte på alle, men noen tok bare halvhjertet imot det. Mange ble svært sinte. Pastorer og lekfolk forente seg med de ugudelige og stod stolt imot lyset, som den mektige engelen spredte. Men alle de som tok imot lyset, vendte seg bort fra verden og forente seg med hverandre.HH 220.1
Satan og hans engler forsøkte aktivt å trekke så mange sinn som mulig bort fra lyset. Gruppen som avviste det, ble overlatt i mørket. Jeg så at Guds engler iakttok hans bekjennende folk med den dypeste interesse, klare til å skrive ned den karakteren som de åpenbarte, mens det himmelske budskapet ble presentert for dem. Mange mennesker som sa at de elsket Jesus, avviste det himmelske budskapet med forakt, hån og hat. En engel med en pergamentrull i hånden, skrev ned disse skammelige hendelsene. Hele himmelen ble fylt med harme over at Jesus på denne måten ikke ble verdsatt av sine bekjennende etterfølgere.HH 220.2
Jeg så hvor skuffet de troende ble, over ikke å se sin Herre da tiden var inne. Det hadde vært Guds hensikt å skjule framtiden og bringe sitt folk til et punkt hvor det måtte foreta et valg. Uten forkynnelsen av en bestemt tid for Kristi komme, ville Guds hensikt ikke blitt oppfylt. Satan hadde fått svært mange til å tidfeste de store begivenheter som er knyttet til dommen og prøvetidens opphør, til langt inn i framtiden. Det var nødvendig at folk skulle få en alvorlig advarsel om å gjøre sine forberedelser nå.HH 221.1
Da tidspunktet passerte, sluttet de som ikke helhjertet hadde tatt imot lyset fra engelen, seg sammen med dem som hadde foraktet budskapet. Sammen vendte de seg mot dem som var blitt skuffet og latterliggjorde dem. Engler merket seg denne opptredenen fra Kristi bekjennende etterfølgeres side. Utløpet av den fastsatte tiden hadde testet og prøvet dem, og svært mange var veid og funnet for lette. De påstod høylytt at de var kristne, men i nærmest alle ting unnlot de å følge Kristus. Satan jublet over tilstanden blant Kristi bekjennende etterfølgere. Han hadde dem i sin felle. Han hadde fått flertallet til å forlate den smale sti, og de forsøkte å klatre opp til himmelen en annen vei. Engler så de rene og hellige omgås med syndere i Sion og med hyklere som elsket verden. De hadde våket over Kristi sanne disipler, men de uomvendte øvde en dårlig innflytelse over de hellige. De som hadde et hjerte som brente med et intenst ønske om å få se Jesus, fikk ikke lov av sine bekjennende brødre til å tale om hans komme. Engler skuet ned på scenen og hadde medfølelse med de trofaste, som lengtet etter sin Herres komme.HH 221.2
En annen mektig engel fikk i oppdrag å fare ned til jorden. Jesus rakte ham et dokument, og mens han for ned til jorden ropte han: “Falt, falt er Babylon den store” (Åp 14,8). Da så jeg at de skuffede igjen løftet blikkene opp mot himmelen, og de så med nytt håp og tro fram til sin Herres komme. Men mange så ut til å forbli i en sløv tilstand, som om de sov. Jeg kunne se at ansiktene deres var merket av dyp sorg. De som var blitt skuffet, så av Skriften at de var i en ventetid, og at de tålmodig måtte se fram til at synet ble oppfylt. De samme bevis som gjorde at de ventet sin Herre i 1843, fikk dem til å vente ham i 1844. Men jeg så at flertallet ikke hadde den samme gløden som kjennetegnet deres tro i 1843. Skuffelsen hadde lagt en demper på troen.HH 221.3
Mens Guds folk forente seg i å forkynne den annen engels budskap, registrerte den himmelske hær med den dypeste interesse virkningen av budskapet. De så mange som i navnet kalte seg kristne, men som hånte og spottet dem som var blitt skuffet. Ennå mens ordene falt fra spotternes lepper: “Du har ikke fart opp ennå!” skrev en engel dem ned. Engelen sa: “De spotter Gud.” Jeg ble vist til en lignende synd som ble begått i tidligere tider. Elia var blitt tatt opp til himmelen og hans kappe hadde falt på Elisja. Da fulgte onde unggutter, som hadde lært å forakte Guds mann av sine foreldre, etter Elisa og ropte spottende: “Gå opp, din snauskalle! Gå opp, din snauskalle!” (2 Kong 2,23). Ved å håne hans tjener på denne måten, hånte de Gud, og de fikk sin straff der og da. På samme måte vil de som har uttrykt spott og hån ved tanken på at de hellige vil tas opp, bli hjemsøkt av Guds vrede. De vil få føle at det ikke er en liten ting å drive gjøn med sin skaper.HH 222.1
Jesus befalte andre engler om å fly hastig ned for å vekke opp hans folk og styrke deres svake tro. De trengte hjelp til å forstå den annen engels budskap, og den viktige hendelsen som snart ville finne sted i himmelen. Jeg så at disse englene ble utstyrt med stor kraft og lys fra Jesus. De fløy hurtig til jorden for å utføre sin oppgave, som var å hjelpe den annen engel med å spre budskapet. Et stort lys skinte over Guds folk, da englene ropte: “Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!” (Matt 25,6). Da så jeg de skuffede reise seg, og sammen med den annen engel kunngjorde de: “Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!” Lyset fra englene trengte gjennom mørket. Satan og hans engler forsøkte å forhindre dette lyset i å spre seg og gjøre sin virkning. De argumenterte med englene fra himmelen, og fortalte dem at Gud hadde bedratt folket, og at de med alt sitt lys og sin kraft ikke ville være i stand til å få verden til å tro at Kristus ville komme. Men Guds engler fortsatte ufortrødent sin gjerning, til tross for at Satan forsøkte å hindre dem og dra folkets tanker bort fra lyset.HH 222.2
De som tok imot lyset, så meget lykkelige ut. De så uavbrutt opp mot himmelen og lengtet etter at Jesus skulle vise seg. Noen gråt og ba i stor nød. Øynene deres så ut til å være fokusert på dem selv, og de turde ikke vende blikket oppover. Et lys fra himmelen drev mørket bort fra dem og øynene deres, som i fortvilelse hadde vært fokusert på dem selv, vendte seg oppover, mens takknemlighet og hellig glede lyste ut av ansiktstrekkene. Jesus og hele englehæren så med anerkjennelse på dem som trofast ventet på ham.HH 223.1
De som avviste og stod imot lyset i den første engels budskap, mistet lyset fra den annen og så ikke den kraft og herlighet som fulgte budskapet: “Se, brudgommen kommer.” Jesus vendte seg bort fra dem med en mørk mine, for de hadde sett ned på og forkastet ham. De som tok imot budskapet, var omhyllet av en sky av herlighet. De var meget engstelige for å krenke Gud. De ventet, våket og ba, for å kunne kjenne hans vilje. Jeg så at Satan og hans engler forsøkte å hindre Guds folk i å ta imot dette guddommelige lyset. Men så lenge de som ventet, tok imot lyset og vendte sine blikk fra jorden og mot Jesus, hadde Satan ikke noe makt til å fjerne dets dyrebare stråler. Det himmelske budskapet gjorde Satan og hans engler rasende. Han fikk dem som sa at de elsket Jesus, men som i virkeligheten avskydde hans komme, til å spotte og håne de oppriktige troende. Men en engel skrev opp enhver fornærmelse, enhver forakt, enhver urett, som Guds barn ble utsatt for fra sine bekjennende brødres side.HH 223.2
Svært mange oppløftet sin stemme og ropte: “Se, brudgommen kommer.” De forlot sine brødre som ikke lengtet etter å møte Jesus, og som ikke ville høre tale om hans annet komme. Jeg så Jesus vende sitt ansikt bort fra dem som forkastet og foraktet tanken på hans komme. Han ba sine engler lede sitt folk ut fra de urene, så de ikke skulle bli smittet. De som var lydige mot budskapet, gikk ut, frie og forente. Et hellig lys skinte over dem. De ga avkall på verden, ofret sine jordiske interesser, ga opp sin jordiske rikdom og festet blikket forventningsfullt mot himmelen. De så fram til sin elskede befriers komme. Et hellig lys skinte over deres ansiktstrekk og vitnet om den fred og glede som bodde i dem. Jesus ba sine engler om å gå og styrke dem, for prøvelsens time nærmet seg. Jeg så at de som ventet, ikke var blitt prøvet som de måtte. De var ikke fri for villfarelser. Og jeg så Guds miskunn og godhet i å sende en advarsel til folkene på jorden. Gjentatte budskaper ble sendt for å få dem til foreta grundige selvransakelser og studere Skriften. Det ville ha fått dem til å vende seg bort fra de villfarelser som var blitt overlevert fra hedningene og papistene. Gjennom disse budskapene har Gud brakt sitt folk dit hvor han kan virke for det med større kraft, og hvor de kan holde alle hans bud.HH 224.1