Wiclif satte dype spor

I likhet med Jesus forkynte Wiclif evangeliet for de fattige. Han nøyde seg ikke med å spre lyset blant de fattige sognebarna i Lutterworth, men bestemte seg for at det skulle nå ut over hele England. Derfor sendte han ut en flokk predikanter. Det var enkle, fromme menn som elsket Guds ord og ikke hadde noe større ønske enn å forkynne det. De drog omkring overalt, underviste på torgene og gatene i de større byene og også ute på landsbygda. De oppsøkte gamle, syke og fattige og forkynte det glade budskapet om Guds nåde.AoO7 69.4

Som teologiprofessor ved Oxford universitet fremholdt Wiclif Guds ord for studentene. Han gjorde det så grundig at de kalte ham «evangeliedoktoren». Men hans største innsats var oversettelsen av Bibelen til engelsk. I en bok han skrev om Bibelens sannhet og be-tydning, gav han uttrykk for at han gjerne ville oversette Den hellige skrift så alle og enhver i England kunne lese på sitt eget morsmål om Guds store gjerninger.AoO7 69.5

Men plutselig ble han stanste i arbeidet. Selv om han enda ikke var seksti år, hadde utrettelig slit og studium og motstandernes angrep tært på kreftene og gjort ham gammel før tiden. Han ble dessuten angrepet av en alvorlig sykdom. Tiggermunkene gledet seg da de hørte dette. De tenkte at han nå ville angre det onde han hadde gjort mot kirken, og skyndte seg dit han var for å høre ham skrifte.AoO7 70.1

Representanter for de fire munke-ordener sammen med fire embets-menn møtte opp ved sykesengen til denne mannen som de trodde lå for døden. «Du har døden på leppene,» sa de. «Innrøm nå dine feilgrep og kall tilbake alt du har sagt for å ska-de oss.» Wiclif hørte på dem i taus-het. Så bad han om å bli løftet opp i sengen. Han så skarpt på dem mens de stod og ventet på tilbakekallelsen, og sa med den faste, myndige stemmen som så ofte hadde fått dem til å skjelve: «Jeg skal ikke dø, men leve og fortsatt avsløre munkenes onde gjerninger.» ^{7 D’Aubigné 17, kap. 7} Overrasket og skamfulle forlot de rommet.AoO7 70.2

Wiclifs ord gikk i oppfyllelse. Han levde så lenge at han kunne gi sine landsmenn Bibelen, det mek-tigste av alle våpen mot Rom, Guds middel til å frigjøre og opplyse folk om evangeliet. Men mange og store hindringer måtte overvinnes før dette kunne bli til virkelighet. Han hadde svak helse og visste at han bare hadde noen få arbeidsår igjen. Han var klar over hvilken motstand han ville møte, men i tillit til Guds løfter tok han fatt på arbeidet.AoO7 70.3

Gud holdt sin hånd over ham og gav ham styrke til å fullføre sin store livsoppgave mens han enda var åndsfrisk og kunne gjøre bruk av sin rike erfaring. Mens hele kristenheten var i opprør, satt Wiclif i presteboligen i Lutterworth og ar-beidet med denne oppgaven, uanfektet av stormen som raste omkring ham.AoO7 70.4

Omsider ble arbeidet fullført, og den første engelske bibeloverset-telsen var et faktum. Guds ord hadde fått innpass i England. Nå fryktet han hverken fengsel eller kjetterbål. Han hadde gitt det engelske folket et lys som aldri skulle slokkes. Da han gav sine landsmenn Bibelen, gjorde han mer for å bryte uvitenhetens og lastens lenker og frigjøre og høyne sitt fedreland enn man hadde oppnådd gjennom de største seirer på slagmarken.AoO7 70.5

Boktrykkerkunsten var ukjent, så det var et vanskelig og tidkrevende arbeid å mangfoldiggjøre Bibelen. Men etterspørselen var så stor at mange frivillig hjalp til med å skrive den av. Likevel var det vanskelig å dekke behovet. Noen av de rike kjøperne ville gjerne ha hele Bibelen, mens andre nøyde seg med en del av den. Ofte gikk flere familier sammen om å kjøpe et eksemplar. På den måten fant Wiclifs bibel snart veien ut til folket.AoO7 70.6

Folk ble oppfordret til å bruke sin fornuft, og det førte til at de ikke lenger blindt underkastet seg kirkens dogmer. Wiclif fremholdt nå de spesielle grunndragene i pro-testantismen - frelse ved tro på Kristus, og Bibelens pålitelighet. Predikantene som Wiclif hadde sendt ut, spredte Bibelen sammen med skriftene hans. Det resulterte i at nesten halvparten av den engelske befolkning tok imot den nye tro.AoO7 72.1

Da Bibelen kom ut blant folk, ble de kirkelige myndigheter forskrekket. Nå hadde de en motstander som var enda sterkere enn Wiclif, en kraft som deres egne våpen ikke kunne hamle opp med. På denne tiden var Bibelen ikke forbudt i England, for den hadde aldri før vært utgitt på folkets språk. Senere kom det en slik lov, og den ble håndhevet strengt. Inntil videre var det likevel mulig å utbre Guds ord til tross for at prestene prøvde å hindre det.AoO7 72.2