Et lys blir tent

Aret etter at Luther var kommet tilbake fra Rom (1512), fikk han doktorgraden i teologi ved univer-sitetet i Wittenberg. Som aldri før kunne han nå granske Den hellige skrift som betydde så mye for ham. Han hadde gitt seg selv det løfte å studere Guds ord omhyggelig så lenge han levde, og trofast forkynne det i stedet for pavelige utsagn og læresetninger.AoO7 103.1

Han var ikke bare munk eller lærer, men hadde også myndighet til å forkynne Guds ord. Han var blitt kalt til å være hyrde for Guds hjord som hungret og tørstet etter sannhet. Klart og bestemt fremholdt han at de kristne ikke bør godta annen troslære enn den som grunner seg på Bibelens autoritet. Dette rammet selve grunnvollen for pavens overhøyhet. Men det var dette prinsippet som utgjorde selve livs-nerven i reformasjonen.AoO7 103.2

Luther så faren ved å sette men-neskelige teorier over Guds ord. Han gikk kraftig til felts mot skolastikernes spekulative vantro og den filosofi og teologi som så lenge hadde hatt makten over folket. Han hevdet at slike studier ikke bare var verdiløse, men endog skadelige, og prøvde å lede folks oppmerksomhet bort fra filosofenes og teologenes tankespinn til de evige sannheter som profetene og apostlene hadde forkynt.AoO7 103.3

Det var et aktuelt budskap han forkynte, og som den ivrige folke-mengden grep med begjærlighet. Aldri tidligere hadde de hørt noe slikt. Budskapet om Kristi kjærlighet og forsikringen om tilgivelse og fred ved hans soningsdød gledet dem og gav dem håp. Et lys ble tent i Wittenberg, og strålene skulle nå ut til jordens fjerneste strøk og bli klarere inntil tidens slutt.AoO7 103.4

Men lys og mørke har ikke noe til felles. Sannhet og villfarelse er i stadig konflikt. Å støtte og forsvare den ene part er det samme som å angripe og nedkjempe den andre. Frelseren har selv sagt: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.»AoO7 103.5

Noen år etter at reformasjonen hadde begynt, uttalte Luther: «Gud leder meg ikke, han driver meg, han bærer meg frem. Jeg er ikke min egen herre. Jeg vil gjerne leve i fred, men jeg blir kastet inn i uroligheter og opprør.» ^{6 D’Aubigné 5, kap. 2} Snart skulle han for alvor bli drevet ut i kampen.AoO7 104.1