Syk etter ære

Saul var oppsatt på å utnytte situasjonen til det ytterste. Han forbød endog soldatene å smake mat hele dagen, og stadfestet forbudet med en høytidelig ed: «Forbannet være den som tar til seg mat før det er blitt kveld og jeg har fått hevn over mine fiender!» Seieren var allerede sikret uten at Saul var klar over det eller hadde bidratt til det. Men nå håpet han å kunne utmerke seg ved å tilintetgjøre resten av hæren.AO2 204.1

Det var Sauls ærgjerrighet som fikk ham til å forby folket å spise. Det viste at kongen var likeglad med folkets tarv når det kom på tvers av hans egen trang til selvopphøyelse. Når han stadfestet forbudet med en høytidelig ed, viste det at han var både hensynsløs og ubetenksom. Selve ordlyden viser at Saul prøvde å ære seg selv i stedet for å gi Gud æren. Det viktige for ham var ikke at Gud fikk uskadeliggjøre motstanderne, men at «jeg har fått hevn over mine fiender».AO2 204.2

Denne instruks resulterte i at folket ble forledet til å overtre et guddommelig pålegg. De hadde kjempet hele dagen og var utmattet av sult. Ikke før var tidsfristen ute, så kastet de seg over byttet og spiste kjøttet med blodet i. Dermed overtrådte de forbudet mot å spise blod.AO2 204.3

Jonatan hadde ikke hørt kongens befaling, og i løpet av dagen kom han til å overtre forbudet da han spiste litt honning mens han gikk gjennom en skog. Om kvelden fikk Saul vite dette. Han hadde kunngjort at overtredelse ville bli straffet med døden, men Jonatan hadde ikke gjort det med vilje.AO2 204.4

Ved et mirakel hadde Gud bevart Jonatans liv og benyttet ham som et middel til å utfri Israel. Likevel kunngjorde Saul at dommen skulle fullbyrdes. Hvis Saul hadde spart søn-nens liv, ville det ha vært å innrømme at han hadde gjort feil da han traff den overilte beslutningen. Dette ville ha såret hans stolthet. Derfor kunngjorde han den fryktelige dommen: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke må dø etter dette, Jonatan.»AO2 204.5

Saul kunne ikke gjøre krav på noen ære for den seier som var vunnet. Nå håpet han å bli æret for sin beslutning om å holde den eden han hadde avlagt. Selv om det skulle koste sønnen livet, ville han gjøre det klart for sine undersåtter at kongens myndighet måtte opprettholdes. I Gilgal kort tid i forveien hadde Saul dristet seg til å utføre prestetjeneste stikk i strid med Guds påbud. Da Samuel siden irette-satte ham, prøvde han hårdnakket å rettferdiggjøre sin handlemåte. Nå var hans egen befaling blitt tilsidesatt. Men den var urimelig, og den var blitt overtrådt av vanvare. Likevel dømte Saul sønnen sin til døden.AO2 204.6

Men folket ville ikke gå med på at dommen skulle fullbyrdes. De trosset kongens vrede og sa: «Skal Jonatan dø, han som har vunnet denne store seieren for Israel? Det må aldri skje! Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummet på hans hode. For det er med Guds hjelp han har gjort det han har gjort i dag.» Den stolte kongen våget ikke å gå imot denne enstemmige kjennelsen, og Jonatans liv ble spart.AO2 204.7

Saul kunne ikke unngå å legge merke til at sønnen ble foretrukket fremfor ham selv både av folket og av Herren. At Jonatans liv ble spart, var en alvorlig irettesettelse til kongen for hans overilte beslutning. Han hadde en forutanelse om at forbannelsen ville falle tilbake på ham selv. Derfor fortsatte han ikke krigen mot filisterne, men vendte hjem tungsindig og misfornøyd.AO2 205.1

De som er mest ivrige etter å rettferdiggjøre seg selv og unnskylde sin egen synd, er ofte de første til å dømme og fordømme andre. I likhet med Saul er det mange som pådrar seg Guds mishag, men de avviser alle råd og forakter irettesettelse. Selv om de er fullt klar over at Herren ikke er med dem, nekter de å innrømme at de selv er skyld i vanskelighetene. De er stolte og skrytende, samtidig som de er ubarmhjertige i sin dom over andre som egentlig er langt bedre enn de selv. Slike egenmektige personer burde tenke over Kristi ord: «Dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.» ^{2Matt 7,1.2}AO2 205.2

Det hender ofte at de som prøver å opphøye seg selv, kommer i situasjoner hvor de åpenbarer sin sanne natur. Slik var det med Saul. Hans egen fremferd overbeviste folk om at kongelig ære og myndighet betydde mer for ham enn rettferd, barmhjertighet og godhet. På den måten lærte folket å forstå at de hadde båret seg ille at da de vraket den styreform Gud hadde gitt dem. De hadde forkastet den gudfryktige profeten som ved sine bønner hadde brakt himmelens velsignelser over dem. I stedet hadde de foretrukket en konge som i sin blinde hardhet hadde bedt om at en forbannelse måtte ramme dem.AO2 206.1

Hvis ikke mennene i Israel hadde grepet inn for å redde Jonatans liv, ville deres redningsmann blitt drept på kongens befaling. Det må ha vært med bange anelser de fra da av fulgte Saul. Bittert må det ha vært å tenke på at de selv hadde sørget for at han kom på tronen.AO2 206.2

Herren bærer lenge over med menneskenes selvrådighet, og gir dem alle anledning til å erkjenne sin synd og avstå fra den. Men selv om han tilsynelatende er med dem som tilside-setter hans vilje og forakter hans advarsler, vil han avsløre deres dårskap når tiden kommer.AO2 206.3