Loading...
Larger font
Smaller font
Copy
Print
Contents
Slektenes Håp - Contents
  • Results
  • Related
  • Featured
No results found for: "".
  • Weighted Relevancy
  • Content Sequence
  • Relevancy
  • Earliest First
  • Latest First
    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents

    Forkastet av sine bysbarn

    Da Jesus nevnte de velsignelser som var gitt til hedningene, ble den sterke nasjonale stolthet hos hans tilhørere vakt til live, og det han sa, druknet i et virvar av stemmer. Disse menneskene hadde rost seg av å holde loven. Men nå, da deres fordom ble krenket, var de klar til å begå mord. Forsamlingen brøt opp. De grep fatt i Jesus og førte ham ut av synagogen og ut av byen. Alle syntes å være ivrige etter å få ryddet ham av veien. De drev ham foran seg ut til kanten av et stupbratt fjell for å skyve ham utfor. Rop og forbannelser fylte luften. Noen kastet stein etter ham da han plutselig ble borte for dem. De himmelske sendebud som hadde vært ved siden av ham i synagogen, var hos ham midt i den rasende folkemengden. De omringet ham og skjulte ham for hans fiender og førte ham til et sikkert sted.SH 170.1

    Slik var det at engler beskyttet, Lot og førte ham trygt ut av Sodoma. Slik beskyttet de Elisja i den lille fjellbyen. Da høydedragene omkring var fulle av den arameiske kongens hester og vogner og en stor mengde av hans væpnede menn, så Elisja at fjellskråningene omkring var fulle av Herrens hærskarer - hester og ildvogner som omringet Herrens tjener.SH 170.2

    Slik har engler gjennom alle tider vært nær Kristi trofaste etterfølgere. Ondskapens veldige hær fylker seg mot alle som ønsker å vinne seier. Men Kristus vil at vi skal vende oppmerksomheten mot de usynlige ting, til de himmelske hærskarer som slår leir omkring alle som elsker Gud, for å utfri dem. Så lenge vi er her, vil vi aldri få vite hvilke synlige og usynlige farer vi er blitt bevart fra ved englenes mellomkomst. Først i evighetens lys får vi se hvordan Gud har ledet alt til det beste. Da skal vi få kjennskap til hvordan hele den himmelske familie interesserte seg for familien her nede, at utsendinger fra Guds trone fulgte oss skritt for skritt fra dag til dag.SH 170.3

    Da Jesus i synagogen leste fra profeten, stanset han like foran det siste som stod om Messias' gjerning. Etter å ha lest ordene: “ ... og rope ut et nådens år fra Herren”, unnlot han å lese “en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud”. Dette var like sant som den første del av profetien, selv om Jesus ikke nevnte det. Men dette utsagnet var noe som hans tilhørere frydet seg over, og som de lengtet etter skulle oppfylles. De forkynte straffedommer over hedningene, men forstod ikke at deres egen skyld var enda større enn andres. De hadde selv det største behov for den barmhjertighet de var parat til å nekte andre. Denne dagen i synagogen da Jesus stod iblant dem, var deres anledning til å ta imot kallet fra himmelen. Han som “gjerne vil vise miskunn”,2 ville med glede ha frelst dem fra den ødeleggelsen som deres egne synder kalte ned over dem.SH 170.4

    Jesus kunne ikke oppgi dem uten å gi dem enda et kall til omvendelse. Mot slutten av sin virksomhet i Galilea besøkte han igjen barndomsbyen. Etter at han var blitt forkastet der, hadde ryktene om hans forkynnelse og mirakler nådd ut over hele landet. Ingen kunne nå nekte for at han eide mer enn menneskelig makt. Folket i Nasaret visste at “han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen”.3 Rundt dem var det hele landsbyer hvor det ikke hørtes et eneste lidelsens sukk i noe hjem, for han hadde vært der og helbredet alle de syke. Den barmhjertighet som kom til syne i hver handling i hans liv, vitnet om at han var salvet av Gud.SH 170.5

    Da folk i Nasaret på ny lyttet til hans budskap, ble de igjen påvirket av Guds Ånd. Men heller ikke denne gangen ville de erkjenne at denne mannen som hadde vokst opp blant dem, var noe annet eller noe større enn de selv var. Fremdeles var de naget av det bitre minnet om at samtidig som han hadde hevdet at han var den som var lovt, hadde han i virkeligheten nektet dem en plass i Guds Israel, for han hadde vist dem at de var mindre verdige til Guds gunst enn hedninger. Selv om de spurte: “Hvor har han denne visdommen fra, og hvordan kan han gjøre slike mektige gjerninger?”4 ville de ikke ta imot ham som Kristus, den som Gud hadde sendt. På grunn av deres vantro kunne han ikke gjøre mange undere blant dem. Bare noen få var mottagelige for hans velsignelse. Motvillig drog han bort, og vendte aldri mer tilbake.SH 171.1

    Etter at vantroen først hadde fått plass, fortsatte den å beherske menneskene i Nasaret. På samme måten behersket den Det høye råd og hele nasjonen. Denne første avvisning av Den Hellige Ånds kraft som ble åpenbart, var begynnelsen til slutten for prestene og folket. For å bevise at deres første motstand var riktig, fortsatte de siden med sin smålige kritikk av det Jesus sa. Deres forkastelse av Ånden nådde sitt høydepunkt på Golgata, ved ødeleggelsen av byen deres, og ved at folket ble spredt for alle vinder.SH 171.2

    Kristus lengtet etter å åpne sannhetens dyrebare skatter for Israel. Men deres åndelige blindhet var så stor at det ikke var mulig å få dem til å forstå de sannheter som hadde med hans rike å gjøre. De holdt fast ved sitt trossystem og sine unyttige seremonier mens sannheten fra himmelen ventet på at de skulle ta imot den. De brukte pengene på det som var verdiløst, mens livets brød var innenfor rekkevidde. Hvorfor søkte de ikke flittig i Guds ord for å få vite om de tok feil? Det gamle testamente påviste enhver detalj i Kristi tjenestegjerning. Gang på gang siterte han fra profetene og kunngjorde: “I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.”SH 171.3

    Hvis de oppriktig hadde gransket Den hellige skrift og prøvd sine teorier med Guds ord, ville det ikke ha vært nødvendig for Jesus å gråte over deres ubotferdighet. Han hadde ikke behøvd å uttale: “Huset deres blir forlatt.”5 De kunne hatt kjennskap til bevisene for at han var Messias, og den ulykken som la deres stolte by i ruiner, kunne vært avverget. Men jødene var blitt sneversynte på grunn av sin meningsløse religiøse fanatisme. Kristi undervisning åpenbarte deres karaktermangler og krevde omvendelse. Hvis de tok imot hans undervisning, måtte de forandre sine skikker og sedvaner og gi slipp på sine kjæreste forhåpninger. For å vinne ære hos Gud måtte de gi avkall på menneskers ære. Hvis de rettet seg etter denne nye rabbiner, måtte de handle på tvers av samtidens store tenkere og lærere.SH 171.4

    Sannheten var upopulær på Kristi tid. Den er også upopulær i våre dager. Den har vært upopulær helt siden Satan første gang fikk menneskene til å nære uvilje mot den ved å fremholde fabler som førte til selvopphøyelse. Møter vi ikke også i dag teorier og læresetninger som ikke har noe grunnlag i Guds ord? Menneskene klynger seg like fast til dem som jødene gjorde til sine tradisjoner.SH 171.5

    De jødiske lederne var preget av åndelig hovmod. Deres ønske om selvforherligelse kom for dagen endog mens de tilbad i Guds hus. De ville gjerne ha de øverste plassene i synagogen. Det var viktig at folk hilste på dem på torgene, og de nøt å bli titulert. Etter hvert som virkelig gudsfrykt avtok, ble de mer opptatt av sine vedtekter og seremonier.SH 172.1

    Fordi deres forståelse var blitt formørket av egoistisk fordom, kunne de ikke få kraften i Kristi overbevisende uttalelser til å stemme overens med hans ydmyke livsholdning. De skjønte ikke at sann storhet kan unnvære ytre prakt. Denne mannens fattigdom syntes å være helt uforenlig med hans påstand om å være Messias. De spurte: Hvis han er den han gjør krav på å være, hvorfor er han da så fordringsløs? Hvis han ikke er interessert i å bruke våpenmakt, hva vil det så bli av nasjonen? Hvordan kan den makt og ære som de så lenge har ventet på, bringe folkeslagene inn under Jerusalems herredømme? Har ikke prestene lært dem at Israel skal herske over hele jorden? Kan det være mulig at de store religiøse lærerne har tatt feil?SH 172.2

    Men det var ikke bare mangelen på ytre glans i Jesu liv som fikk jødene til å forkaste ham. Han var den personifiserte renhet, og de var urene. Han levde blant menneskene og var et eksempel på rettskaffenhet. Hans ulastelige liv lyste inn i deres egne hjerter. Hans oppriktighet åpenbarte deres mangel på oppriktighet. Den avslørte hulheten i deres påtatte fromhet, og avdekket deres ugudelighet i dens mest avskyelige form. Et slikt lys var uvelkomment.SH 172.3

    Hvis Kristus hadde rettet oppmerksomheten mot fariseerne og fremhevet deres lærdom og fromhet, ville de tatt imot ham med glede. Men når han talte om himmelriket som en nådens gave til alle mennesker, forkynte han en side ved religionen som de ikke ville tolerere. Deres eget eksempel og det de lærte, hadde aldri gjort det lystbetont å tjene Gud. Når de så at Jesus tok seg av nettopp slike mennesker som de foraktet og støtte fra seg, vakte det til live den største uvilje i deres stolte sinn. De skrøt av at “løven av Juda stamme”6 skulle heve Israel over alle nasjoner. Likevel kunne de lettere ha tålt å bli skuffet i sine ærgjerrige forhåpninger enn de kunne tåle at Kristus irettesatte dem for deres synder, og den bebreidelsen de følte ved den renhet som omgav ham. Luk 4,16-30SH 172.4

    Larger font
    Smaller font
    Copy
    Print
    Contents