Nå sier Jesus til dem at de skal stanse. Han som var “en smertenes mann”, 1 går et lite stykke bort fra dem, og der ber han til sin himmelske Far med sterke rop og tårer. Han ber om styrke til å holde ut prøven på menneskenes vegne: Selv må han ta imot ny kraft fra Allmakten, for bare på den måten kan han møte fremtiden. Han øser ut sitt hjertes lengsler når det gjelder disiplene - at deres tro ikke må svikte når timen for mørkets makter er inne. Duggen brer seg over den bøyde skikkelsen, men han enser det ikke. Skyggene samler seg tett omkring ham, men han legger ikke merke til hvor mørkt det er. Slik svinner timene langsomt. SH 315.4
Til å begynne med tar disiplene i oppriktig hengivenhet del med ham i bønnen. Men etter en stund blir de overveldet av tretthet, og selv mens de forsøker å leve med i det som skjer, sovner de. Jesus har fortalt dem om det han skal lide. Han har tatt dem med seg for at de skulle være i bønn sammen med ham. Selv i dette øyeblikket ber han for dem. Han kjenner til disiplenes tunge tanker og lengter etter å lette deres sorg og forsikre dem om at deres tro ikke har vært forgjeves. SH 316.1
Ikke alle, ikke engang alle de tolv, kan ta imot den åpenbaring han ønsker å gi. Bare de tre som skal være vitner til hans sjelekval i Getsemane, er blitt valgt ut til å være sammen med ham på fjellet. Nå ber han spesielt om at de må få se noe av den herlighet han hadde hos sin Far før verden var til. Han ber om at hans rike må bli åpenbart for menneskene, og at disiplene må få kraft til å se det. Han trygler om at hans guddommelighet må bli manifestert på en måte som kan trøste dem under hans største sjelekval og gi dem full visshet om at han virkelig er Guds Sønn, og at hans vanærende død er en del av frelsesplanen. SH 316.2