Han blir bønn hørt. Mens han i ydmykhet ligger bøyd mot den steinete jorden, blir himmelen plutselig åpnet, og en hellig stråleglans senker seg over fjellet og omhyller Jesus. Guddommeligheten innefra bryter frem gjennom det menneskelige og møter den herligheten som kommer ovenfra. Han reiser seg fra sin bøyde stilling og står der i guddommelig majestet. Sjelekvalen er borte. Ansiktet skinner nå “som solen”, og klærne er “hvite som lyset”. SH 316.3
Disiplene våkner. De ser den flom av herlighet som lyser opp fjellet. Med frykt og undring stirrer de på Jesu strålende skikkelse. Etter hvert som de blir i stand til å tåle det forunderlige lyset, ser de at Jesus ikke er alene. Ved siden av ham er to himmelske vesener som samtaler fortrolig med ham. Den ene er Moses, som samtalte med Gud på Sinai. Den andre er Elia, som fikk det store privilegium som bare en annen av Adams etterkommere har oppnådd: aldri å komme inn under dødens makt. SH 316.4
På Pisga-fjellet hadde Moses femten hundre år tidligere stått og skuet inn i løftets land. Men på grunn av sin synd ved Meriba fikk han ikke komme inn. Han fikk ikke gleden av å føre Israels folk inn til deres fedres arv. Han bad denne kval fylte bønn: “La meg nå få komme over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette vakre fjell-landet og Libanon.” Men bønnen ble avslått. Det håpet som i førti år hadde lyst opp i ørkenvandringens mørke, ble ikke virkeliggjort for ham. En grav i ødemarken var endemålet for disse slitsomme og bekymringsfulle årene. Men han som “kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår”, hadde bønnhørt sin tjener nettopp på denne måten. Moses kom riktignok under dødens herredømme, men han skulle ikke bli i graven. Kristus selv kalte ham frem til livet. Satan, fristeren, gjorde krav på legemet til Moses på grunn av hans synd. Men Kristus førte ham ut av graven.2 SH 317.1
På Forklarelsens berg var Moses et vitne om Kristi seier over synd og død. Han var et symbol på dem som skal komme frem fra graven ved de rettferdiges oppstandelse. Elia, som var blitt forvandlet og tatt til himmelen uten å dø, var et symbol på dem som lever på jorden når Kristus kommer igjen. Da skal de “forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun”, når “dette forgjengelige” blir “kledd i uforgjengelighet” og “dette dødelige” blir “kledd i udødelighet”. 3 SH 317.2
Jesus var kledd i himmelens lys, slik han vil vise seg når “han for annen gang skal komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham”. For han vil komme “i sin Fars herlighet, sammen med de hellige engler”.4 Hans løfte til disiplene var nå oppfylt. På fjellet ble det fremtidige herlighetsrike fremstilt i miniatyr - Kristus som konge, Moses som representant for de hellige som oppstår, og Elia som representant for dem som blir forvandlet. SH 317.3
Disiplene fatter ennå ikke det som skjer, men de fryder seg over at deres tålsomme og ydmyke lærer, som har vandret omkring som en hjelpeløs fremmed, nå blir æret av dem som himmelen har vist slik gunst. De tror at Elia er kommet for å kunngjøre Messias' herredømme, og at Kristi rike er i ferd med å bli opprettet på jorden. Erindringen om deres frykt og skuffelse vil de fjerne for alltid. De vil gjerne være her hvor Guds herlighet har åpenbart seg. Peter utbryter: “Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.” Disiplene er overbevist om at Moses og Elia er sendt for å beskytte Jesus og for å stadfeste hans myndighet som konge. SH 317.4