Mange i dag gjør et lignende skjebnesvangert feilgrep. De deler pliktene sine opp i to strengt atskilte klasser. Den ene består av store ting. Disse skal rette seg etter Guds lov. Den andre klassen består av såkalte små ting. På dette felt blir budet: “Du skal elske din neste som deg selv”, satt helt utenfor. Her er alt overlatt til tilfeldighetene, til innfall og personlige tilbøyeligheter. Slik blir altså karakteren skjemt, og Kristi religion blir brakt j vanry. OSLv 278.2
Det finnes dem som ville anse det uforenelig med deres verdighet å gjøre tjeneste for en lidende menneskehet. Mange sel med likegyldighet og forakt på dem som har ødelagt sitt legeme, lagt sjelens tempel i ruiner. Andre forsømmer de trengende ut fra et annet motiv. Vi er engasjert i Kristi sak, tenker de. I hans navn bygger vi opp et verdig foretagende. Og i denne sublime følelsen av å være administratorer i et stort verk kan de da virkelig ikke nedlate seg til å ofre oppmerksomhet på slike detaljer som behovene hos trengende og nødstedte privatpersoner. Hovedsaken for dem er jo å fremme det store verket. For at dette skal gå uhindret, kan en til og med finne det nødvendig å undertrykke de fattige. En lar dem være under harde og prøvende livsforhold, berøver dem deres rettigheter og ignorerer deres nød. Alt dette finner en å være i sin orden. Og forsvaret er følgende: Det skjer for å fremme Kristi sak. OSLv 278.3
Mange kan la en bror eller søster eller en nabo kjempe en bitter kamp mot de hardeste levevilkår uten tanke på å rekke vedkommende en hjelpende hånd. De nøytrale tilskuerne bekjenner seg til å være kristne. Dette kan forlede den kjempende stakkaren til å innbille seg at denne selviske nøytraliteten representerer Kristus. Et riktig vakkert representantskap! Slik kan Kristus komme fullstendig i vanry fordi hans bekjennende tjenere ikke har noe samarbeid med ham. Guds kjærlighet, som skulle flomme gjennom dem til deres medmennesker, blir helt stanset opp i sitt løp. Velsignelsene når ikke fram. Følgen er imidlertid i siste instans et ran fra Gud. Den store høsten av takksigelse og lovprisning som skulle strømme fra menneskelige hjerter tilbake til Gud, blir det simpelthen ingenting av. Hans hellige navn blir berøvet den ære som med rette tilkommer det. Noen har ranet fra ham dem som Kristus ved sin død kjøpte tilbake, sjeler han lengtet så inderlig etter å føre inn i sitt rike for at de skulle bo i hans nærhet gjennom endeløse tidsaldrer. OSLv 279.1