Guddommelig sannhet øver liten innflytelse på verden. Men egentlig skulle den gjennom vårt liv i vår praktiske hverdag øve en stor innflytelse. En rent ytre bekjennelse av religionen blir imidlertid det eneste vi produserer i rikelige mengder. Men dette har liten vekt og evne til å bevege verden. Vi kan saktens gjøre krav på å være etterfølgere av Kristus. Vi kan til og med foregi å tro på hver eneste sannhet i hele Guds Ord. Men dette vil ikke gjøre vår nabo det aller minste godt, med mindre vår tro gjennomtrenger hverdagen og blir en del av selve livet. Vår bekjennelse kan være så høy som himmelen, men den kan ikke frelse verken oss eller våre medmennesker. Det eneste som hjelper, er at vi er virkelige kristne. Et riktig eksempel vil gjøre mer for å gagne verden enn all vår bekjennelse. OSLv 279.2
Kristi sak kan ikke fremmes ved noen egoistisk atferd i livet. Hans sak er nettopp de undertryktes og fattiges sak. I hans etterfølgeres hjerter må det være den samme ømme medynk med de lidende som hos Jesus Kristus. Vi må eie en dypere kjærlighet til dem han har vurdert så høyt at han har gitt sitt eget liv for å frelse dem. Disse sjelene er dyrebare, uendelig mer dyrebare enn noe annet offer vi kan legge fram for Gud. Å bruke all vår energi på et eller annet tilsynelatende stort verk, mens vi forsømmer de trengende eller fravrister den fremmede hans soleklare rett, er sannelig ikke noen tjeneste som vil vinne Guds bifall. OSLv 279.3
En helliggjørelse av sjelen gjennom Den Hellige Ånds innflytelse er det samme som å pode Kristi natur inn i et menneskeliv. Evangeliets religion er nemlig kort og godt Kristus livet, et levende og aktivt prinsipp. Det er Kristi nåde åpenbart i et menneskes karakter og praktisk omsatt i gode handlinger. Evangeliets prinsipper kan ikke løsrives fra noe område av det praktiske liv. Hver eneste fase av den kristne erfaring og det kristne arbeid må bli en legemliggjøreise av Kristi liv. OSLv 280.1
Kjærlighet er grunnlaget for gudfryktighet. Hvordan bekjennelsen enn måtte være, så kan ikke noe menneske eie ren kjærlighet til Gud uten at det også har en selvforglemmende kjærlighet til sin neste. Men husk at vi aldri kan komme i besittelse av den rette ånd ved å prøve å elske andre. Det primære som trengs, er Kristi kjærlighet i hjertet. Når selvet smelter sammen med Kristus, springer kjærligheten fram spontant. Fullstendigheten i den kristne karakter nås når tilskyndelsen til å hjelpe andre og være til velsignelse folder seg ut innenfra - når solskinnet fra himmelen fyller hjertet og stråler fram fra ansiktet. OSLv 280.2