Den synden som er mest utbredt, og som skiller oss fra Gud og er skyld i så mange smittsomme åndelige plager, er egenkjærlighet. Det kan ikke være noen omvendelse til Herren uten ved selvfornektelse. Av oss selv kan vi ingenting gjøre, men når Gud styrker oss, kan vi leve for å gjøre godt mot andre og på den måten unngå egenkjærlighetens onde. Vi behøver ikke å dra til hedenske land for å vise vårt ønske om å vie alt til Gud i et nyttig, uselvisk liv. Dette bør vi gjøre i familiekretsen, i menigheten, i vår omgangskrets, og blant dem vi har forbindelse med i vår forretning. Nettopp i dagliglivets sysler er det vi må fornekte selvet og holde det undertrykt. Paulus sier: “Jeg dør hver dag.” 1 Kor. 15,31. Det er dette at vi daglig dør fra selvet i livets små handlinger, som gjør oss til seiervinnere. Vi bør glemme oss selv i ønsket om å gjøre godt mot andre. Hos mange er det en avgjort mangel på kjærlighet til andre mennesker. I stedet for trofast å utføre sin plikt søker de heller det som er til behag for dem selv. VFM1 177.2
Gud pålegger alle sine etterfølgere som en bestemt plikt at de skal velsigne andre med sin innflytelse og sine midler, og at de hos ham skal søke den visdom som vil sette dem i stand til å gjøre alt som står i deres makt for å høyne tanker og sinnelag hos dem som kommer under deres innflytelse. Når de gjør noe for andre, vil de erfare en skjønn tilfredshet, en indre fred som vil være en tilstrekkelig lønn. Når de blir ledet av et høyt og edelt ønske om å gjøre godt mot andre, vil de finne sann lykke når de trofast utfører livets mange slags plikter. Det vil gi dem en mer enn jordisk lønn, for enhver trofast, uegennyttig utføring av plikter blir påaktet av englene og vil stråle i vedkommendes livsregnskap. I himmelen vil ingen tenke på seg selv eller søke sitt eget behag. Av ren og sann kjærlighet vil de derimot søke det som er til lykke for de himmelske vesener omkring dem. Ønsker vi å ha himmelsk selskap på den nye jord, må vi bli behersket av himmelske prinsipper her nede. VFM1 178.1
Hver eneste handling i vårt liv virker på andre til godt eller ondt. Vår innflytelse leder oppad eller nedad. Man merker den, den fører til handling og gjentar seg i større eller mindre grad hos andre. Dersom vi ved vårt eksempel hjelper andre til å utvikle gode prinsipper, gir vi dem kraft til å gjøre godt. Deretter vil de øve den samme gagnlige innflytelsen over andre, og slik blir hundrer og tusener påvirket av vår ubevisste innflytelse. Dersom vi ved våre handlinger styrker de onde krefter hos våre omgivelser eller tvinger dem til virksomhet, har vi del i deres synd og vil komme til å gjøre regnskap for det gode vi kunne ha gjort for dem, men unnlot å gjøre fordi vi ikke gjorde Gud til vår styrke, vår leder, vår rådgiver. VFM1 178.2