Menn og kvinner, det kommer en dag da dere får oppleve hva begjær betyr, og hva følgen blir av å tilfredsstille det. Lidenskap av likså lav art kan vi finne innenfor ekteskapet som utenfor. Apostelen Paulus formaner mennene til å elske sine hustruer “liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for dem.” “Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv; ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det liksom Kristus gjør med menigheten.” Ef. 5, 25. 28. 29. Det er ikke ren kjærlighet som får en mann til å gjøre sin hustru til et redskap som tjener hans begjær. Det er de dyriske lidenskaper som gjør krav på å bli tilfredsstilt. VFM1 229.3
Hvor få menn det er som viser sin kjærlighet på den måten apostelen forklarer: “Liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for å [ikke besmitte, men] hellige den, . . . at den kunne være hellig og ulastelig.” Vers 25-27. Det er den slags kjærlighet i ekteskapsforholdet Gud anerkjenner som hellig. Kjærlighet er et rent og hellig prinsipp, men begjærlig lidenskap tillater ingen tøyler og vil ikke la seg lede eller beherske av fornuften. Den er blind overfor følgene. Den vil ikke resonnere fra årsak til virkning. Mange kvinner lider under stor svakhet og kronisk sykdom fordi det ikke blir tatt hensyn til de lovene som hersker i deres organisme. Naturens lover er blitt trådt under føtter. Hjernens nervekraft blir bortødslet av menn og kvinner fordi den blir satt i unaturlig virksomhet for å tilfredsstille lave lidenskaper. Og dette heslige monstrum, lav, foraktelig lidenskap, blir kalt med det fine navnet kjærlighet. Mange kristendomsbekjennere som ble fremstilt for meg, så ut til å være blottet for forståelse av måtehold. De var mer dyriske enn guddommelige, De var i virkeligheten nesten helt igjennom dyriske. Menn av denne typen nedverdiger hustruen, henne som de har lovt å nære og pleie. Hun blir gjort til et redskap for å tilfredsstille lave, vellystige tilbøyeligheter. Og et ganske stort antall kvinner finner seg i å bli slaver under vellystig lidenskap. De bevarer ikke sine legemer i hellighet og ære. Hustruen opptettholder ikke den verdighet og selvrespekt som hun hadde før sitt ekteskap. Denne hellige innstiftelsen skulle ha opprettholdt og økt hennes kvinnelige aktelse og hellige verdighet. Men hennes rene, verdige, guddommelige kvinnelighet er blitt fortært på den lave lidenskaps alter. Den er blitt oppofret for å behage hennes mann. Hun mister snart respekten for mannen, for han bryr seg ikke om de lover som dyreverdenen bøyer seg i lydighet for. Det ekteskapelige liv blir et gnagende åk fordi kjærligheten dør bort, og ofte hender det at mistillit, sjalusi og hat inntar dens plass. VFM1 230.1