Foreldre bør ikke glemme sine egne barndomsår, hvordan de da lengtet etter medfølelse og kjærlighet, og hvor ulykkelige de var når de ble irettesatt og skjelt på i vrede. De bør føle seg unge igjen og få tankegangen sin ned på et trinn der de kan sette seg inn i barnas behov. Men de bør forlange lydighet av barna på en bestemt, men på samme tid kjærlig måte. Foreldrenes ord bør barna lyde ubetinget. VFM1 118.2
Engler fra Gud våker over barna med den dypeste interesse for å se hvilken karakter de utvikler. Dersom Kristus behandlet oss som vi ofte behandler hverandre og barna våre, kom vi til å snuble og falle på grunn av den dypeste motløshet. Jeg så at Jesus kjenner våre skrøpeligheter, og han har selv hatt del i våre erfaringer i alt unntatt synd. Derfor har han gjort en sti ferdig for oss og avpasset den etter vår styrke og evne. Og på samme måte som Jakob (1 Mos. 33,13.14) har han gått frem langsomt og rolig etter som det passet for barna, for at han kunne oppholde oss med sitt trøstefulle nærvær og være en stadig veileder for oss. Han forakter ikke barna i hjorden, forsømmer dem heller ikke og lar dem ikke bli tilbake. Han har ikke pålagt oss å gå videre og la dem bli tilbake. Han har ikke gått så fort at han lot oss og barna våre bli tilbake. Å nei, han har jevnet veien til livet også for barna. Og han krever av foreldre at de i hans navn skal lede dem fremad på den trange veien. Gud har vist oss en vei som er avpasset etter barnas styrke og evne. VFM1 119.1
*****
Det vil lønne seg å vise hengivenhet i deres omgang med barna. Støt dem ikke fra dere ved mangel på sympati med dem i deres barnslige lek, gleder og sorger. La aldri en mørk sky samle seg i deres ansikt eller et hardt ord komme over deres lepper. Gud skriver alle disse ordene i sin regnskapsbok. Harde ord forbitrer barnas sinn og sårer deres hjerter, og i noen tilfelle er disse sårene vanskelige å lege. Barna er følsomme overfor den minste urett, og noen blir motløse av det og vil hverken gi akt på de høylytte, vrede påbud eller bry seg om trusler om straff. Foreldrenes feilaktige disiplin legger altfor ofte grunnvollen til opprørskhet i barnas hjerter, mens de ville ha utviklet en god og harmonisk karakter hvis foreldrene hadde fulgt en riktig fremgangsmåte. En mor som ikke har fullkomment herredømme over seg selv, er uskikket til å ta seg av barna. — . VFM1 119.2
*****
Overvinn din tilbøyelighet til å være hard mot din sønn, for at dine altfor hyppige irettesettelser ikke skal gjøre ditt nærvær ubehagelig for ham, slik at han kommer til å hate dine råd. Knytt ham til ditt hjerte, ikke ved tåpelig overbærenhet, men ved kjærlighetens silkebløte rep. Du kan være bestemt og likevel vennlig. Kristus må være din hjelper. Kjærlighet vil være midlet til å dra andres hjerter til ditt eget, og din innflytelse vil kanskje kunne styrke dem på den gode og rette vei. VFM1 119.3
Jeg har advart deg mot tilbøyeligheten til å irettesette, og vil gjerne igjen gi deg en advarsel med hensyn til denne feilen. Kristus irettesatte til tider strengt, og i noen tilfelle kan det bli nødvendig for oss å gjøre der samme. Men vi bør tenke over at mens Kristus hadde nøye kjennskap til tilstanden hos dem han refset, og visste nøyaktig hvor mye tilrettevisning de kunne tåle, og hva som var nødvendig for å rette på deres feilaktige handlemåte, visste han også hvordan han skulle vise medynk med de feilende, trøste de ulykkelige og oppmuntre de svake. Han visste nøye hvordan man skulle bevare sjeler fra å bli motløse og gi dem håp, fordi han hadde nøye kjennskap til motivene og de særlige prøvene i hvert menneskes sinn. Han kunne aldri gjøre en feil. VFM1 120.1