En fanatismens ånd har hersket over en viss klasse sabbatsholdere i Øst-statene i Nord-Amerika. De har bare nippet ganske lett til sannhetens kilde og er ukjent med ånden i den tredje engels budskap. Ingen ting kan bli gjort for denne klassen før deres fanatiske syn er blitt korrigert.... VFM1 138.1
Noen av disse mennesker praktiserer det de kaller åndelige gaver, og de sier at Herren har satt dem i menigheten. De har et intetsigende kråkemål som de kaller den ukjente tungen og som ikke bare er ukjent for mennesker, men for Herren og hele himmelen. Slike gaver er blitt produsert av menn og kvinner med hjelp av den store bedrager. Fanatisme, falsk ekstase, falsk tungetale og støyende religiøse øvelser er blitt betraktet som gaver Gud har satt i menigheten. Noen har latt seg bedra av dem. Fruktene av alt dette har ikke vært gode. “Av deres frukter skal I kjenne dem.” Matt. 7, 16. Fanatisme og bråk er blitt betraktet som særlige beviser på tro. VFM1 138.2
Det er noen som ikke er tilfreds med et møte dersom de ikke opplever en mektig og glad stund. Dette streber de etter og opparbeider en følelsesmessig spenning. Men virkningen av slike møter er ikke gagnlig. Når den glade følelsesstemningen er overstått, synker de dypere ned enn de var før møtet, fordi gleden deres ikke kom fra den rette kilden. De mest utbytterike møter til åndelig fremgang er slike som er kjennetegnet ved høytidelighet og dyp hjerteransakelse, der hver enkelt søker å lære seg selv å kjenne og alvorlig og i dyp ydmykhet søker å lære av Kristus..... VFM1 138.3
Det er mange urolige ånder som ikke vil underkaste seg disiplin, system og orden. De mener at deres frihet ville bli innskrenket dersom de skulle sette sitt eget skjønn til side og rette seg etter dømmekraften hos dem som har erfaring. Guds verk kommer ikke til å ha fremgang dersom det ikke er en villighet til stede til å underkaste seg orden og til å fordrive fanatismens hensynsløse, uregjerlige ånd fra møtene. Inntrykk og følelser er ikke noe sikkert bevis på at et menneske er ledet av Herren. Satan vil gi følelser og inntrykk når en ikke har ham mistenkt for det. De er ikke pålitelige veiledere. VFM1 138.4
Alle bør sette seg grundig inn i bevisene for vår tro, og deres store studium bør være hvordan de kan pryde sin bekjennelse og bære frukt til Guds ære. Ingen bør gå frem på en måte som virker frastøtende for vantro mennesker. Vår tale bør være ren, beskjeden og oppløftende, og vårt liv ulastelig. En lettsindig, spøkefull og likegyldig ånd må holdes nede. Det vitner ikke om Guds nåde i hjertet når noen taler og ber på en talentfull måte ved møtet og etterpå fører en grov, uforsiktig tale og oppførsel utenfor møtet. Slike er sørgelige representanter for vår tro. De er en skam for Guds sak. VFM1 139.1
Det er en merkelig blanding av synspunkter blant dem i.... som holder sabbaten. Noen stemmer ikke overens med menigheten, og så lenge de fortsetter i den stillingen de inntar, blir de utsatt for Satans fristelser og påvirket av fanatisme og av villfarelsens ånd. Noen har et fantasifullt syn som lukker øynene igjen for viktige, vitale sannhetspunkter. Dette fører til at de stiller sine egne fantasifulle slutninger på like fot med livsviktige sannheter. Når slike er til stede med den ånd som følger dem, gjør de sabbatssannheten som de bekjenner seg til, i høy grad anstøtelig for en ikke-troende. Det ville være langt bedre for det tredje englebudskaps vekst og fremgang om slike ville gå vekk fra sannheten..... VFM1 139.2
Predikanter som arbeider i tale og undervisning, bør være grundige arbeidere. De bør fremholde sannheten i dens renhet, men likevel i enfoldighet. De bør mette hjorden med saltet blandingsfor, som kastes med skuffe og kasteskovl (Sml. Es. 30, 24). VFM1 139.3
Det finnes vandrestjerner som bekjenner seg til å være predikanter, utsendt av Gud, og som forkynner sabbaten på forskjellige steder. Men de har sannheten blandet med villfarelse og utbrer sin samling av uharmoniske anskuelser blant folket. Satan har drevet dem frem for å vekke avsky hos intelligente og fornuftige ikke-troende. Noen av dem har mye å si angående de åndelige gaver og er ofte svært oppstemt. De gir seg over til ville, opprørte følelser og utstøter uforståelige lyder som de kaller tungetalens gave. En viss klasse mennesker synes å være betatt av disse merkelige foreteelser. En underlig ånd hersker over disse menneskene som gjerne vil rakke ned på og overvelde hver den som irettesetter dem. Guds Ånd er ikke i en slik gjerning og følger ikke slike arbeidere. De har en annen ånd. Likevel vil slike predikanter ha fremgang blant en viss klasse mennesker. Men dette vil i høy grad øke arbeidet for de tjenere som Gud måtte sende, og som har evnen til å fremholde sabbaten og Åndens gaver for folket i det rette lys. Deres eksempel og innflytelse fortjener å bli etterlignet. VFM1 139.4
Sannheten bør holdes frem på en måte som gjør den tiltalende for intelligente mennesker. Som et folk blir vi ikke forstått, men betraktet som fattige, ubegavede, lavtstående og dårlige. Hvor viktig det derfor er at alle som underviser, og alle som tror på sannheten, er så påvirket av dens helliggjørende innflytelse at deres konsekvente og oppløftende levnet vil kunne vise de vantro at de har vært ført bak lyset angående vårt samfunn. Hvor viktig det er at sannhetens sak blir befriet for alt som ligner en falsk og svermerisk opphisselse, slik at sannheten kan klare seg ved sin egen fortjeneste og åpenbare sin naturlige renhet og opphøyde karakter! VFM1 140.1
Jeg så at det er uhyre viktig at de som forkynner sannheten, har en dannet opptreden, at de unngår særheter og egenheter, og at de fremholder sannheten i dens renhet og klarhet. Jeg ble henvist til Tit. 1, 9: “En som holder fast ved det troverdige ord etter læren, for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot.” I det 16. vers taler Paulus om noen som sier at de kjenner Gud, men fornekter ham med sine gjerninger, for de er “uduelige til all god gjerning”. Og så formaner han Titus: “Men tal du det som sømmer seg for den sunne lære, at gamle menn skal være edrue, verdige, sindige, sunne i troen, i kjærligheten, i tålmodet...... De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige, idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet, verdighet, en sunn, ulastelig tale, for at motstanderen må gå i seg selv, idet han ikke har noe ondt å si om oss.” Tit. 2, 1-8. Denne undervisning er skrevet til gagn for alle som Gud har kalt til å forkynne ordet, og også til gagn for hans folk som hører ordet. VFM1 140.2