Del av et brev skrevet 18. febr. 1904 og gjengitt i “Notebook Leoflet”, Christian Experience, nr. 1. PFG1 75.1
Når jeg skriver, har jeg en dyp følelse av vår frelsers kjærlige omsorg for oss alle. Når jeg leser Guds ord og kneler i bønn, blir jeg så grepet av tanken på Guds godhet og nåde at jeg både ber og gråter. Min himmelske Fars godhet og kjærlighet gjør meg ydmyk og liten. Jeg hungrer og tørster etter stadig mer av Jesus i dette liv. Når Kristus døde på korset for meg, skal da jeg klage om jeg blir korsfestet med harn? PFG1 75.2
Vi kjenner ikke fremtiden. Det eneste trygge er å vandre hånd i hånd med Jesus og stole helt på harn. Han har jo sagt: “La ham søke vern hos meg og slutte fred meg meg, ja, slutte fred med meg.” Vi må holde oss nær til Frelseren, vandre ydmykt med ham og være skjult med ham i Gud. PFG1 75.3
De som er opptatt av seg selv, er stolte og forfengelige. De bruker tid og krefter på klær og utseende og ikke på å fremme Herrens sak. De lider et fryktelig tap. Mange går omkring i vakre klær, men vet ingenting om den indre skjønnhet som er dyrebar for Gud. Deres velpleide ytre skjuler et syndig og sykt hjerte, fullt av forfengelighet og stolthet. De vet ikke hva det vil si å søke “det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd” (Kol 3,1). PFG1 75.4
Hver dag lengter jeg etter å bli fylt med mer av Kristi Ånd. Hans nåde betyr mer for meg enn sølv og gull og vakre klær. Jeg har aldri lengtet mer etter rettferdighet enn jeg gjør nå. PFG1 76.1
Verdslig stolthet og egenkjærlighet vil ikke lenger være nok for mine medsøstre når de begynner å forstå hva Kristus har ofret for dem, hva han har lidt for at de skulle kunne bli Guds barn. Da vil de ikke lenger bare være opptatt av seg selv. Gud vil få førsteplassen hos dem. PFG1 76.2
Det bedrøver meg dypt når det blir vist meg at mange gjør sitt eget jeg til en avgud. Kristus har betalt gjenløsningens pris for dem. Alle deres evner hører ham til. Men deres hjerte er fylt av egenkjærlighet og pyntesyke. De glemmer det Jesus sa: “Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg” (Mark 8,34). De er så opptatt av seg selv at de ikke ser Jesus. Å leve for Gud i ydmykhet og enkelhet passer ikke for dem. De er ikke opptatt av Kristus. De ber ikke om at de må bli forvandlet så de kan bli lik ham. De ligner mannen som kom til kongens gjestebud kledd i sine vanlige klær. Det passet ham ikke å gjøre den forberedelse kongen ønsket. Klærne de sendte ham, hadde kostet så meget, men han avslo å ta dem på. Da kongen spurte: “Hvordan er du kommet inn hit uten bryllupsklær?” kunne han ikke svare. Han tidde, for han var selv skyld i sin ulykke. PFG1 76.3
Mange som kaller seg kristne, er det bare i navnet. De er ikke omvendt. De er bare opptatt av seg selv. De sitter ikke ved Jesu føtter som Maria gjorde, for å lære ‘av ham. De er ikke rede for Kristi gjenkomst. PFG1 76.4
I et syn var jeg en natt sammen med en flokk forfengelige og innbilske mennesker. Kristus var skjult for dem. Plutselig hørtes ropet klart og tydelig: “desus kommer for å hente dem som i denne verden har elsket og tjent ham. De skal for alltid være hos ham i hans rike.” I sine praktfulle klær gikk mange av dem ut for å møte ham. Det var klærne de hele tiden var opptatt av. Men da de så hans herlighet og innså at de bare hadde bedømt hverandre etter utseendet, forstod de at de manglet det viktigste. De var ikke kledd i Kristi rettferdighet, og det var blod på klærne deres. PFG1 77.1
De ble stående igjen da Kristus tok sine utvalgte med seg, for de var ikke rede. De var ikke forberedt på dette møtet med Frelseren. Hele livet igjennom hadde de bare vært opptatt av seg selv. PFG1 77.2
Da jeg våknet, kunne jeg ikke bli kvitt synet av deres forpinte ansikter. De står fremdeles stadig for meg. Jeg skulle ønske jeg virkelig maktet å beskrive det jeg så. Skuffelsen var forferdelig for dem som ikke av egen erfaring hadde lært å forstå sannheten av disse ordene: “Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud” (Kol 3,3). PFG1 77.3
Mange som kaller seg kristne, kjenner ikke Jesus av egen erfaring. Det gjør meg forferdelig ondt for disse stakkars forførte, uforberedte mennesker. Når jeg står foran forsamlinger og ser at noen av dem bare er opptatt av seg selv, uten å forberede seg på å kunne møte Kristus i fred, og uten å tenke på den tjeneste de skylder ham, blir det så fryktelig for meg at jeg ikke får sove. Jeg må spørre meg selv: Hva kan jeg si til disse mennesker som kunne vekke dem opp til å se sin sanne tilstand? De er så helt opptatt av seg selv. Kunne jeg bare åpenbare Kristus så tydelig for dem at de ville se ham alene og ikke lenger være så opptatt av seg selv. PFG1 77.4
Noen som har gått for å være religiøse, vil være blant dem som blir bittert skuffet på den store oppgjørets dag. De har tilsynelatende levd et kristent liv, men alt har bare dreiet seg om dem selv. De er stolte av sin høye moral, sin innflytelse, sine evner og sitt kjennskap til evangeliets sannheter. De tror Kristus vil komme til å rose dem for alt dette, og de vil si: “Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre” (Luk 13,26). “Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet onde ånder ut ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?” (Matt 7,22.) PFG1 77.5
Men Kristus svarer: “deg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!” “Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje” (Matt 7,21). PFG1 78.1
Mer blir det ikke sagt. Tiden for det er forbi. Dommen som er blitt forkynt, er endelig. De blir stengt ute fra himmelen fordi de ikke er skikket til å være der (les Matt 7,24-27). — Brev 91,1904. PFG1 78.2
Vedfrelsesplanen har Gud gjort det mulig å seire over ethvert syndig karaktertrekk og å motstå enhver fristelse, hvor sterk den enn er. — “Review and Herald”, 22. des. 1885. PFG1 78.3
Det ville ikke ha vært noen mangel på midler til oppgavene hjemme og ute hvis alle Guds barn hadde vært fylt med Kristi kjærlighet, gjennomsyret av selvforsakelsens ånd og vært helhjertet med. Vår kapital ville vært mangedoblet. Dørene ville ha åpnet seg for oss, og vi ville ha blitt bedt om å ta fatt. Kristus ville ha kommet og Guds barn budt velkommen i den hellige byen, hvis Guds plan for forkynnelsen av nådens budskap var blitt gjennomført. — Unionskonferens rapport (Australia), 15. okt. 1898. PFG1 78.4