California, 14. juni 1906
Kjære bror!
Jeg fikk brevet ditt da jeg var i Syd-California. De siste ukene har jeg vårt opptatt med saker som gjelder helsearbeidet vårt der, og med å skrive ned det Herren har vist meg om jordskjelvet og det vi kan lære av det. PFG1 19.1
Men nå må jeg svare på brevene fra deg og fra flere andre. I brevet forteller du fra studietiden, at du da lærte å ha absolutt tillit til Vitnesbyrdene. Du sier: “Jeg drog den slutning og trodde fullt og fast at hvert ord du talte og skrev, offentlig eller privat, at hvert eneste brev du skrev, uansett hva det gjaldt, var like inspirert som de ti bud.” PFG1 19.2
Min bror, du har studert mine skrifter nøye, men har aldri kommet over et sted hvor jeg har gjort krav på noe slikt. Våre pionerer har heller aldri hevdet noe slikt. PFG1 19.3
Du har sikkert lest innledningen til boken “The Great Controversy”, der jeg har skrevet om de ti bud og om Bibelen, og det burde ha hjulpet deg til å forstå dette problemet. Dette er hva jeg skrev: PFG1 19.4
“Bibelen viser at Gud er forfatteren. Likevel ble den skrevet av mennesker, og stilbruken viser hvor forskjellige de var. Alt det Bibelen forteller, er “inngitt av Gud” (2 Tim. 3,16), men det er skrevet av mennesker. Ved sin Hellige Ånd har den evige Gud opplyst sine tjenere. Han har gitt dem drømmer, syner, symboler og lignelser, og de som sannheten ble åpenbart for, skrev det ned etter beste evne. PFG1 19.5
Gud selv talte de ti bud og skrev dem med sin egen hånd. De er Guds og ikke menneskers verk. Men Bibelen er med sitt gudgitte innhold skrevet av mennesker, den er en forening av det menneskelige og det guddommelige. Kristi natur var sammensatt på samme måte. Han var både Guds Sønn og menneskesønn. Vi kan derfor si om Bibelen som det ble sagt om Kristus, at “Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss” (Joh 1,14). PFG1 20.1
Bibelens bøker er skrevet til forskjellige tider, av mennesker med ulik sosial status og yrke og åndelig utrustning. De er derfor svært forskjellige i stil og uttrykksmåte og emner. Den samme sannhet blir ofte fremholdt på en bedre måte av den ene enn av den andre. Og fordi flere forfattere behandler det samme emne ut fra forskjellige synspunkter, kan det for den overfladiske eller fordomsfulle leser se ut som om det er selvmotsigelser og uoverensstemmelser. Men den som leser mer omhyggelig og er gudfryktig, har bedre forutsetninger og oppdager enheten og harmonien i det hele. PFG1 20.2
Fordi sannheten blir formidlet gjennom forskjellige personer, blir den fremstilt på forskjellig vis. En forfatter kan ha fått et sterkt inntrykk av en bestemt side av emnet. Han vil forstå det ut fra den erfaring og de forutsetninger han har. En annen ser kanskje den samme saken ut fra helt andre synspunkter og behandler emnet deretter. Under Den Hellige Ånds veiledning fremholder hver av dem det som har gjort sterkest inntrykk. Begge fremholder sannheten, men på forskjellig måte — likevel er det fullstendig harmoni i alt. Det utgjør et fullkomment hele som passer til de forskjellige menneskers behov i alle livets forhold og erfaringer. PFG1 20.3
Gud valgte å gi verden sitt budskap ved mennesker, og ved sin Hellige Ånd gjorde han dem skikket for oppgaven. PFG1 20.4
Han ledet tankene deres i valget av det de skulle si og skrive. Skatten ble overlatt til leirkar, men den er fra himmelen. Budskapet blir formidlet av ufullkomne mennesker, men det stammer fra Gud, og i det ser Guds lojale, troende folk hans herlighet, full av nåde og sannhet. PFG1 21.1
Det som her er sagt, samstemmer med det jeg har skrevet i artikkelen “Vitnesbyrdene blir forkastet”. Den ble skrevet i 1882 og trykt i Testimonies V, side 62-84. Jeg skal her gjengi en del av denne artikkelen: PFG1 21.2
“Mange er svært tilfreds med sin. lange tjenestetid som evangeliets forkynnere. De mener de har krav på en belønning for sine mange prøver og sin lydighet. Men denne gode og ekte erfaring i arbeidet for Herren gjør dem enda mer skyldige for ham, fordi de ikke har bevart sin renhet og gått fremover på veien mot fullkommenhet. Den troskap du viste i året som gikk, kan ikke brukes som unnskyldning for det du forsømmer dette året. At en person talte sant i går, kan ikke sone for løgnen han kommer med i dag. PFG1 21.3
Mange av dem som forkastet Vitnesbyrdene, unnskyldte seg med at “Ellen White blir påvirket av sin mann. Vitnesbyrdene bærer preg av hans innstilling”. Andre lette etter noe fra meg som de kunne bruke som påskudd for sine handlinger eller til å skaffe seg større innflytelse. Det var da jeg bestemte meg for ikke å skrive mer før menigheten opplevde en omvendelse. Men Gud la igjen byrden på meg, og jeg strevde trofast for dere. Hvor meget dette har kostet min mann og meg selv, vil bare evigheten kunne vise. Jeg må jo kjenne til menighetens tilstand, når Herren har åpenbart det for meg gjennom mange år. Advarsel på advarsel er blitt gitt, men det er lite å se av noen forandring. ... PFG1 21.4
Men selv nå når jeg sender dere et vitnesbyrd med advarsler og formaninger, er det noen av dere som sier at dette bare er Ellen Whites meninger. Dermed håner dere Guds Ånd. PFG1 21.5
Dere kjenner til hvordan Herren har åpenbart seg gjennom profetiens ånd. Begivenheter i fortiden, nåtiden og fremtiden er blitt åpenbart for meg. Jeg er blitt vist ansikter jeg aldri hadde sett, og jeg kjente dem igjen da jeg mange år senere fikk se dem. Jeg er blitt vekket opp av min søvn og har fått en klarere forståelse av forhold som jeg i forveien var blitt gjort kjent med. Midt på natten har jeg skrevet brev som er blitt sendt tvers over kontinentet og har nådd frem på et tidspunkt da det så kritisk ut for Guds verk, og de har avverget store ulykker. Dette har i mange år vært min oppgave. Jeg er blitt pålagt å irettesette mennesker for synder jeg før ikke kjente noe til. Stammer det ovenfra eller nedenfra, det jeg har utrettet de siste trettiseks år? ... PFG1 22.1
Da jeg reiste til Colorado, hadde jeg en så stor byrde for dere at selv om jeg var skrøpelig, skrev jeg et langt budskap til årsmøtet. Klokken tre om natten stod jeg opp svak og skjelvende for å skrive til dere. Gud talte til dere gjennom et leirkar. Dere kunne naturligvis si at dette bare var et brev. Ja, det var et brev, men det var inspirert av Guds Ånd for å fortelle dere om det som var blitt vist meg. I brevene som jeg skriver, og vitnesbyrdene jeg kommer med, fremholder jeg for dere det Herren har vist meg. Jeg skriver aldri en eneste artikkel for bare å gi uttrykk for mine egne tanker. De inneholder det Gud har vist meg i syner. Det er stråler av lys fra Guds trone. ... PFG1 22.2
Hvilken stemme vil du godkjenne som Guds stemme? Hvilke muligheter har Herren ellers til å vise dere feilene dere har begått og den farlige veien dere har slått inn på? Hvilke muligheter er det til å gjøre noe for menigheten? Hvis dere nekter å tro inntil hvert fnugg av usikkerhet eller mulighet for tvil er fjernet, kommer dere aldri til å tro. Den form for tvil som krever fullstendig kjennskap, vil troen aldri kunne fjerne. Troen krever bare bevis og vitnesbyrd, men ingen demonstrasjon. Herren krever av oss at vi skal lyde pliktens kall, også når mange andre røster omkring oss oppmuntrer til det motsatte. Det krever full oppmerksomhet å kunne høre kallet fra Herren i et slikt tilfelle. Vi må motstå lysten til det onde og seire over den. Vi må lyde samvittighetens stemme uten å nøle, for at den ikke skal slutte å tale til oss, såviljen og lysten får overhånd. PFG1 22.3
Herrens ord kommer til alle som ikke har motstått Den Hellige Ånd og bestemt seg for hverken å høre eller lyde. Denne stemmen kommer med råd, advarsler og irettesettelser. Det er Herrens budskap og lys for hans folk. Hvis vi bestemmer oss for å vente på et tydeligere kall eller en bedre anledning, kan lyset bli fjernet, og vi blir sittende igjen i mørke. ... PFG1 23.1
Det gjør meg ondt å måtte si at dere har syndet ved å nekte å vandre i lyset, og at dere derfor nå vandrer i mørke. Nåkan det være at dere har kommet dithen at dere ikke lenger ser det som en plikt å ta imot lyset og følge det. Dere har latt tvilen få overtak og har forsømt å etterleve Guds krav, og nå hører dere ikke lenger Guds stemme. Mørket er blitt lys for dere og lyset er blitt mørke. Guds formaning har lydt til dere om å gå fremover på veien mot fullkommenhet. Den kristne må gjøre fremgang og vokse i troen. Lyset fra Gud skinner klart, men vi må benytte oss av det og vandre i det. Herren har alt velsignet oss rikelig, men det er ingen grense for hva han har å gi. Det er en uuttømmelig kilde vi stadig kan øse av. Den som tviler, kan komme til å håne evangeliets kall til hellighet. Verdsligheten er smittsom og kan lett få makt over mennesker. Guds sak krever iherdig innsats og stor offervilje, men til slutt skal den seire. PFG1 23.2
Befalingen lyder: Gå fremad, gjør din plikt og overlat følgene til Gud. Den som drar ut der Jesus leder, skal seire med ham og få del i hans glede. Bare den som er med i kampen, kan vinne seierskransen. Likesom Jesus må vi nå fullendeIsen gjennom lidelser. Hadde Jesu liv vært et makelig liv, kunne vi også ta det med ro. Men hans liv var fullt av selvforsakelse, lidelse og offer, og vi må bære vår del tålmodig, om vi håper å få del med ham. Vi kan trygt vandre på den mørkeste sti om vi har livets lys til å vise oss vei. ... PFG1 23.3
Herren har nylig vist meg hvordan det står til med dere. Han lot meg få se at dere forkastet budskapet, og jeg fikk i oppdrag å tale like ut til dere i hans navn, for Herrens vrede er over dere. Det ble sagt til meg: Du har fått din oppgave av Gud. Mange kommer til å nekte å høre på deg, likesom de nektet å høre på den store lærer. Fordi de mener de ikke har gjort noe galt, er det noen som ikke vil finne seg i å bli irettesatt. Men du må bringe videre de irettesetteiser og advarsler jeg gir deg, enten de vil høre eller ikke. ... PFG1 24.1
I forbindelse med det jeg har sitert, vil jeg be deg om igjen å studere artikkelen om Vitnesbyrdenes natur og innflytelse i “Testimonies” V, side 654-691 “Vitnesbyrd for menigheten” II, side 219-237). PFG1 24.2
Det du siterer fra “Testimonies” V, side 67 er korrekt: “I brevene jeg skriver og vitnesbyrdene jeg avlegger, fremholder jeg det Herren har vist meg. Jeg skriver aldri en eneste artikkel for bare å gi uttrykk for mine egne tanker. De inneholder det Gud har vist meg. Det er stråler av lys fra Guds trone.” PFG1 24.3
Dette gjelder artiklene jeg har skrevet for våre blad, og mine mange bøker. 1 samsvar med Guds ord er jeg blitt undervist om forskriftene i hans lov. Jeg er blitt undervist om det jeg har skrevet om Jesu liv. Er ikke det jeg skriver, i harmoni med Jesu Kristi undervisning og lære? PFG1 24.4
Noen av de spørsmål dere stiller, har jeg ikke lov å svare ja eller nei på. Jeg må ikke komme med uttalelser som kan bli misforstått. Det er blitt vist meg at de som lytter til nedsettende uttalelser om de budskaper Gud har gitt meg, utsetter seg for å bli ført i fortapelse, og jeg kan se og føle den fare de er i. Noen fordreier det jeg har skrevet, for å forsvare at de har forkastet det. Det gjør meg ondt for dem som vandrer i en tåke av mistanke, tvil og villfarelse. Jeg vet at noen av dem ville ha stor nytte av disse rådene, hvis tåken som hindrer deres åndelige utsyn, kunne bli fjernet så de kunne se klart. Men de ser ikke klart, og jeg tør derfor ikke ha noe med dem å gjøre. Hvis Guds Ånd får lov til å fjerne tåkesløret, vil Vitnesbyrdene i dag være like fulle av trøst, tro og håp som de var i tidligere år. PFG1 24.5
Sannheten vil uten tvil seire. Han som gav sitt liv for å frelse mennesker fra Satans bedrag, sover ikke. Han våker over sine barn. Når hans får blir trette av å følge den fremmedes røst, vil de igjen glede seg over å kunne følge Frelserens stemme. PFG1 25.1
Kristi liv har meget å lære oss. Fariseerne var misunnelige og mistolket Jesu ord og handlinger. Hadde de tatt imot det han sa og gjorde, ville deres åndelige øyne blitt åpnet. De lot ikke hans godhet tale til deres hjerte, men anklaget ham i disiplenes påhør for ugudelig atferd: “Hvorfor spiser Mesteren deres sammen med tollere og syndere?” (Matt 9,11.) De henvendte seg ikke direkte til Frelseren. Han ville straks kunne påvist at anklagen var ren ondskap. De sa det så disiplene kunne høre det, for det var der det kunne gjøre størst skade. Hadde Jesus vært et ugudelig menneske, ville disiplene ikke hatt noen aktelse for ham. Men de hadde full tillit til Mesteren og hørte ikke på den ondskapsfulle anklagen. PFG1 25.2
Når hans motstandere hadde noe å anklage disiplene for, gikk de ikke til dem, men til Jesus. De spurte ham flere ganger: “Hvorfor gjør dine disipler det som)kke er tillatt?” Når de mente de hadde funnet noe de kunne kritisere Jesus for, gikk de ikke til ham, men til disiplene, for om mulig å så tvil hos dem. PFG1 25.3
På den måten forsøkte de å spre uvisshet og splid. De gjorde alt de kunne for å så tvil hos dem som fulgte Frelseren. De ville hindre eller aller helst stanse Jesus i å forkynne det gode budskapet. PFG1 25.4
Lignende metoder vil bli brukt for å påvirke Guds sanne barn i vår tid. Jesus kan lese alles hjerter. Han ser og forstår de planer og anslag som er rettet mot ham selv og hans troende disipler. Ved sitt svar viser han at han forstår hva de tenker: “Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke” (Matt 9,12). Fariseerne var hovmodige. De hadde store tanker om seg selv og sin fromhet, og de var snare til å kritisere sine medmennesker. — Brev 206, 1906. PFG1 25.5