De unge bør tenke alvorlig over hva som skal være deres mål og gjerning i livet, og legge et slikt grunnlag at vanene deres vil være fri for alt som heter fordervelse. Dersom de ønsker å innta en stilling hvor de kan påvirke andre, må de være selvstendige. Vannliljen stikker røttene sine dypt under den mudrete og slimete overflaten, og gjennom den porøse stilken suger den opp den næringen som den trenger for å utvikle seg. Derfor kan den bringe for lyset en feilfri blomst som kan hvile som en ren flekk på sjøens overflate. Den unngår alt som kan skitne til og ødelegge dens plettfrie skjønnhet. UD 363.1
Liljen kan lære oss en lekse. Selv om vi er omgitt av ting som vil kunne forderve vår moral og ødelegge sjelen, kan vi unngå å bli fordervet. Vi kan stille oss slik at våre hjerter ikke blir fordervet av en ond omgangskrets. Hver enkelt av de unge bør søke venner blant slike som arbeider for å nå høyere med sikre skritt. De bør avsky selskap med slike som tar imot enhver dårlig innflytelse, slike som er uvirksomme, slike som ikke har et alvorlig ønske om å få høynet sin karakter, slike som ikke vil være trofaste overfor prinsipper. De unge må søke omgang med slike som frykter og elsker Gud, for det er disse edle og faste karaktertrekkene som blir representert av liljen som åpner sin rene blomst på sjøens overflate. De nekter å la seg forme av en demoraliserende innflytelse. I stedet tar de bare til seg slikt som vil være til hjelp for utviklingen av en ren og edel karakter. De vil forsøke å bli formet etter det guddommelige mønster. — The Youth’s Instructor, 5. januar 1893. UD 363.2
Våre ord som hjelpekilde.— De kristne taler altfor lite om alt det verdifulle de har erfart. Guds gjerninger blir revet fra hverandre, og Gud blir vanæret ved at de misbruker tale-gavene sine. Misunnelse, ond sladder og egoisme blir nært i hjertet, og ordene åpenbarer hvor fordervet de er innvendig. Onde tanker og ond tale finnes hos mange som tar Kristi navn på leppene sine. Disse nevner sjelden den godhet, nåde og kjærlighet som Gud har vist dem ved at han ga sin Sønn for verden. Han har gjort dette for oss, og skulle ikke vi da la vår kjærlighet og takknemlighet komme til uttrykk? Skulle ikke vi streve for å gjøre ordene våre til en hjelpekilde og oppmuntring for hverandre i vår kristne erfaring? Dersom vi virkelig elsker Kristus, vil vi lovprise ham med våre ord. Vantro mennesker blir ofte omvendt når de hører hvordan Gud blir prist og takket i rene ord. — Review and Herald, 25. januar 1898. UD 363.3
Vår innflytelse.— Den kristnes eksempel og oppførsel så vel som hans tale burde være slik at den fikk synderen til å få lyst til å komme til Livets Kilde. — Review and Herald, 29. november 1887. UD 364.1