Det er ikke trygt for de kristne å velge til selskap slike som ikke står i samfunn med Gud, og som mishager ham i sitt liv. Hvor mange bekjennende kristne er det ikke likevel som våger seg ut på forbudt område. Mange inviterer til sitt hjem slektninger som er forfengelige, fjasete og ugudelige. Ofte skaper det eksempelet og den innflytelsen disse vantro gjestene gir, varige inntrykk på sinnene til barna i hjemmet. Den påvirkningen som på denne måten blir utøvd, er lik den som ble en følge av at hebreerne blandet seg med de ugudelige kanaanittene. . . . UD 371.1
Mange synes at de må gjøre noen innrømmelser for å behage sine vantro slektninger og venner. Fordi det ikke alltid er lett å trekke linjen, bereder den ene innrømmelsen vei for den andre, helt til de som en gang var trofaste Kristi etterfølgere, i liv og karakter er omskapt etter verdens skikker. Forbindelsen med Gud blir brutt. De er kristne bare i navnet. Når prøvelsens time kommer, vil det vise seg at deres håp er uten grunnlag. De har solgt seg selv og sine barn til fienden. De har vanæret Gud, og når hans rettferdige dom blir åpenbart, vil de høste hva de har sådd. Kristus vil si det samme til dem som han sa til det gamle Israel: «Dere hørte ikke på mine ord; hva har dere gjort!» — The Signs of the Times, 2. juni 1881. UD 371.2