Foreningen av det guddommelige og det menneskelige, slik den ble åpenbart i Kristus, forekommer også i Bibelen. De åpenbarte sannheter er alle sammen “innblåst av Gud”, men de kommer likevel til uttrykk med menneskelige ord og er avpasset etter menneskers behov. Det kan derfor sies om Guds Bok, på samme måte som det ble sagt om Kristus, at “Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss”. Joh. 1, 14. Og denne kjensgjerning burde, så langt fra å være noe argument mot Bibelen, styrke troen på den som Guds Ord. De som feller en dom angående inspirasjonen av Skriften, ved å godkjenne visse deler som guddommelige, mens de forkaster andre deler som menneskelige, overser den kjensgjerning at Kristus, den guddommelige, tok del i vår menneskelige natur forat han kunne nå menneskene. I Guds arbeid for å forløse mennesket er guddommelighet og menneskelighet sluttet sammen. VM2 278.1
Det er mange steder i Skriften som vantro kritikere har påstått var uinspirert, men som i sin fine avpasning etter menneskers behov er Guds egne budskaper med trøst til hans tillitsfulle barn. Et vakkert eksempel på dette forekommer i beretningen om apostelen Peter. Peter satt i fengsel og ventet på å bli ført ut for å henrettes neste dag. Om natten sov han “mellom to stridsmenn, bundet med to lenker, og vaktmenn utenfor døren passet på fengselet. Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet, og han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender. ” Peter, som plutselig våknet, ble forferdet over glansen som fylte fangerommet, og over den skjønnhet som hvilte over det himmelske sendebud. Han forsto ikke situasjonen, men han visste at han var fri, og i sin forvirring ville han ha forlatt fengselet ubeskyttet mot den kalde natteluften. Guds engel, som var oppmerksom på alle omstendigheter, sa med kjærlig omhu for apostelens behov: “Bind opp om deg og knytt dine sko på deg!” Peter adlød uvilkårlig. Men så henrykt var han over åpenbarelsen av den himmelske herligheten at han ikke tenkte på å ta kappen sin med seg. Da bød engelen ham: “Kast din kappe om deg, og følg meg! Han gikk da ut og fulgte ham, og han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig. Han trodde han så et syn. De gikk da gjennom den første vakt og den annen, og kom til den jernport som førte ut fra byen; den åpnet seg for dem av seg selv, og de trådte ut og gikk en gate fram, og straks skiltes engelen fra ham.” Ap. gj. 12, 6-10. Apostelen var nå alene ute på Jerusalems gater. “Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd og av alt det som jødefolket hadde ventet på. ” Ap. gj. 12, 11. VM2 278.2
Skeptikere kan håne den tanken at en herlig engel fra himmelen skulle ta seg av en så dagligdags ting som å dra omsorg for disse enkle menneskelige nødvendigheter, og de kan tvile på inspirasjonen av denne beretningen. Men i overensstemmelse med Guds visdom er disse ting blitt innført i den hellige historie til hjelp ikke for engler, men for mennesker, forat de under prøvende forhold måtte finne trøst ved tanken på at himmelen kjenner til altsammen. VM2 279.1
Jesus uttalte til sine disipler at ikke en spurv faller til jorden uten at den himmelske Far legger merke til det, og at dersom Gud kan tenke på det de små fuglene trenger, vil han meget mer sørge for dem som kan bli undersåtter i hans rike og ved troen på ham arve udødelighet. Å, om menneskene — i den utstrekning som mennesketanken kan fatte gjenløsningens plan — bare forsto hva Jesus gjorde da han tok på seg menneskelig natur, og hva som skal utrettes for oss ved denne underfulle nedlatelse, ville deres hjerter bli rørt av takknemlighet for Guds store kjærlighet, og de ville i ydmykhet beundre den guddommelige visdom som tenkte ut nådens mysterium. VM2 279.2