Det var under vanskelige og nedslående forhold Esaias, som ennå var en ung mann, ble kalt til den profetiske misjon. Hans land ble truet av ulykke. Ved å overtre Guds lov hadde befolkningen i Juda forspilt Guds beskyttelse, og de assyriske styrkene sto ferdige til å angripe Juda rike. Men den fare som truet fra deres fiender, var ikke den største vanskeligheten. Det var fordervelsen hos folket som mest gjorde at Herrens tjenere ble nedtrykt. Ved sitt frafall og sin opprørskhet innbød de Guds straffedommer over seg. Den ungdommelige profeten var blitt kalt til å bringe dem et advarende budskap, og han visste at han kom til å møte hårdnakket motstand. Han skalv når han så på seg selv og tenkte på steilheten og vantroen hos det folk han skulle virke blant. Hans oppgave forekom ham nesten håpløs. Skulle han i fortvilelse gi opp sin misjon og overlate israelittene uforstyrret til deres avguderi? Skulle Ninives guder beherske verden og trosse himmelens Gud? VM2 280.1
Slike tanker var det som trengte seg inn i hans sinn mens han sto der i søylegangen ved det hellige tempel. Plutselig syntes porten og det indre forheng i tempelet å bli løftet opp eller fjernet, og han fikk tillatelse til å se innenfor, inn i Det aller helligste, der ikke engang profeten måtte sette sine føtter. Der steg det opp for ham et syn fra Jehova, som satt på en høy og opphøyet trone, mens hans slep fylte tempelet. På hver side av tronen svevet serafer. Med to vinger holdt de seg oppe, med to hyllet de i ærbødighet inn sine ansikter, og med to skjulte de sine føtter. Disse tjenende engler løftet opp sin røst i høytidelig påkallelser “Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud,” slik at dørstolper og sederporter syntes å skjelve ved lyden av deres røst, og huset ble fylt med deres pris. VM2 280.2
Aldri før hadde Esaias i så fullt mål innsett Jehovas storhet eller hans fullkomne herlighet, og han følte som om han i sin menneskelige svakhet og uverdighet måtte omkomme i dette guddommelige nærvær. “Ve meg!” utbrøt han, “jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene leper, VM2 280.3
1889 — “Testimonies”, V, side 749-754. og jeg bor midt iblant et folk med urene leper, og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.” Men en seraf kom bort til ham for å ruste ham til hans store misjon. En glo fra alteret ble lagt på hans leper med disse ord: “Se, denne har rørt ved dine leper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.” Og da Guds røst lød: “Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?” svarte Esaias med hellig tillitsfullhet: “Her er jeg, send meg!” Es. 6, 1-8. VM2 280.4
Hva hadde det vel å si om jordiske makter skulle samle seg mot Juda? Hva betydde det om Esaias skulle komme til å møte motsigelse og motstand i sin misjon? Han hadde sett Kongen, hærskarenes Gud. Han hadde hørt serafenes sang: “All jorden er full av hans herlighet!” Og profeten fikk styrke til den oppgaven som lå foran ham. Minnet om dette syn bar han med seg under hele sin langvarige og vanskelige misjon. VM2 281.1