Mens domsbudskapene lød for fyrs-tene og folket, var kong Jojakim opp-tatt med å behage seg selv. Han burde opptrådt som en klok åndelig leder og vært den første til å bekjenne sin synd, legge om sin livsstil og gjøre godt. I stedet sa han: «Jeg vil bygge et romslig hus med luftige saler.» Han kledde huset med sedertre og malte det rødt. Pengene og arbeidskraften ble skaffet til veie ved bedrag og un-dertrykkelse. AoO3 211.4
Jeremia ble harm for dette, og han ble inspirert til å uttale en dom over den troløse kongen. «Ve ham som bygger sitt hus med urett, sine høysaler med urettferdighet, han som lar sin landsmann trelle uten noen betaling og ikke gir ham den lønn han skal ha. ... Er det slik du viser deg som konge at du glimrer med sedertre? Din far hadde også mat og drikke, men samtidig gjorde han rett og rettferd, og da gikk det godt for ham. Han sørget for at arme og fattige fikk sin rett — og det gikk ham vel. Er ikke det å ha kjennskap til meg? lyder or-det fra Herren. Men du har ikke syn og sans for annet en egen vinning. Du lar gjerne blodet av uskyldige flyte, du bruker vold og mishandling. Der-for sier Herren så om Juda-kongen Jojakim, Josjias sønn: Ingen skal sørge over ham og si: «A ve, min bror! Å ve, min søster!» De skal ikke klage over ham og si: «A ve, herre! A ve, majestet!» Han skal få gravferd som et esel; han skal slepes og slenges bort, langt utenfor Jerusalems porter.» 7Jer 22,13-19 AoO3 211.5