Noen få år senere ble Jojakim rammet av denne fryktelige straffedommen. Men før det skjedde, lot Herren det ubotferdige folket få vite hva han hadde besluttet. 1 Jojakims fjerde regjeringsår talte profeten Jeremia til hele folket i Juda og alle innbyggerne i Jerusalem og minnet dem oin at han i over tjue år — «fra det trettende året Josjia, Amons sønn, var konge i Juda, og til denne dag» — hadde vitnet om Guds villighet til å frelse, men at hans budskaper var blitt forkastet. Og nå fikk de dette budskapet fra Herren: «Derfor sier Herren, Allhærs Gud: Fordi dere ikke hørte på mine ord, sender jeg nå bud og henter alle folkestammene fra nord og babylonerkongen Nebukadnesar, min tjener, sier Herren. Jeg lar dem komme over dette landet og alle som bor i det, og over alle folkestammene i nord. Jeg slår dem med bann og gjør dem til skremsel og spott og til evig vanære. Jeg gjør slutt på rop av fryd og glede blant dem, på rop av brudgom og brud, på lyden av håndkvern og lyset fra lamper. Hele dette landet skal synke i ruiner og bli til ørken, og folkeslagene her skal trelle under babylonerkongen i sytti år.» 8Jer 25,2.3.8-11. AoO3 211.6
Selv om dommen var blitt forkynt klart og tydelig, var det mange som neppe forstod alvoret fullt ut. For at budskapet skulle gjøre sterkere inntrykk på folket, ville Herren illustrere meningen med det som ble forkynt. Han bad Jeremia sammenligne nasjonens skjebne med et beger fylt med Guds vrede som de skulle tømme. «Jerusalem og byene i Juda, kongene og høvdingene der» skulle være blant de første som drakk av dette vredesbegeret. Også andre skulle drikke av det — «farao, kongen i Egypt, hans tjenere og høvdinger og hele hans folk», og mange andre av jordens na-sjoner — inntil Guds vilje var fullbyr-det. 9Se Jer 25 AoO3 212.1
For å forklare de overhengende straffedommer enda tydeligere fikk profeten beskjed om å ta med seg noen av de eldste i folket og av prestene og gå ut i Ben-Hinnom-dalen. Etter å ha minnet dem om Judas frafall skulle han knuse krukken og si på Herrens vegne: «Jeg vil knuse dette folket og denne byen som når en knuser et leirkar slik at det ikke kan bli helt igjen.» AoO3 212.2
Profeten gjorde det han hadde fått pålegg om. Så gikk han tilbake til byen, stilte seg i tempelforgården og uttalte: «Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Nå sender jeg over denne byen og alle byene som hører den til, all den ulykke jeg har truet med. For de har vært stivnakker som ikke har hørt på mine ord.» Det profeten sa, fikk ikke tilhørerne til å bekjenne og angre sin synd, men vakte tvert imot harme hos dem som hadde myndighet, og Jeremia ble tatt i forvaring. Men selv etter at han var blitt fengslet og satt i blokken, fortsatte han å forkynne himmelens budskap til dem som var i nærheten. Forfølgelse kunne ikke forstumme hans røst. Sannhetens ord ble «som flammende ild i mitt indre, innestengt i mine ben, Jeg strevde for å holde det tilbake, men jeg greide det ikke».10Jer 19,15; 20,9 AoO3 212.3