Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du stadig dyrker, frelse deg!» De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke kunne gjøres noen forandring med Daniel. «Deretter gikk kongen til sitt slott og fastet hele natten. Han lot ingen av sine medhustruer komme inn til seg. Og han fikk ikke sove.» AoO3 282.2
Gud forhindret ikke at Daniels fiender kastet ham i løvehulen. Så langt tillot han at onde engler og onde mennesker virkeliggjorde sine planer. Han ville gjøre sin tjeners redning så mye mer iøynefallende og nederlaget for sannhetens og rettferdighetens fiender desto mer fullsten dig. «Selv menneskers harme blir til lovsang for deg,» sang salmisten.1 Takket være den ene personens mot, han som heller ville gjøre rett enn å gå på akkord, led Satan nederlag, og Guds navn ble æret og opphøyet. AoO3 282.3
Tidlig neste morgen skyndte kong Dareios seg til løvehulen og ropte i dyp bekymring: «Daniel, du som er tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet frelse deg fra løvene?» AoO3 282.4
Daniel svarte: «Kongen leve evig! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe vondt. For jeg er funnet uskyldig for ham; og mot deg, konge, har jeg heller ikke gjort noe galt.» AoO3 282.5
Da ble kongen overmåte glad og bød at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp, fantes det ingen skade på ham, «for han hadde satt sin lit til sin Gud». AoO3 282.6
Kongen gav nå befaling om at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes og kastes i løvehulen sammen med sine barn og hustruer. «De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene grep dem og knuste hvert ben i kroppen på dem.» AoO3 282.7
Enda en gang sendte en hedensk konge ut en kunngjøring som opp-høyet Daniels Gud som den sanne Gud. Kong Dareios skrev til alle folk og stammer i hele sitt vidstrakte rike: «Jeg ønsker dere fred og lykke! Her AoO3 282.8