De helliges belønning

Deretter så jeg et meget stort antall engler bringe herlige kroner fra staden, en krone til hver hellig, med navnet hans inngravd. Etter hvert som Jesus ba om kronene, overrakte englene dem til ham, og med sin egen høyre hånd plasserte den elskelige Jesus kronene på de helliges hoder. På samme måte overrakte englene harpene, som Jesus gav de hellige. De ledende engler slo først an tonen og snart lød alle stemmer i en takknemlig, lykkelig lovprisning. Alle berørte strengene på sine harper med en øvet hånd, og det strømmet ut melodiøs musikk i rike og fullkomne toner. Deretter så jeg Jesus føre de frelste til stadens port. Han grep tak i porten og åpnet den på sine glitrende hengsler og ba de folkene som hadde holdt fast på sannheten, om å gå inn. Staden var et syn for øyet. Alt var usedvanlig vakkert. Da så Jesus på sine frelste hellige. Deres ansikter lyste av herlighet. Med sitt kjærlige blikk festet på dem, sa han med sin rike, musikalske stemme: “Jeg ser resultatet av min sjels lidelser, og jeg er tilfreds. Denne rike herlighet tilhører dere, som dere kan glede dere over i all evighet. Deres sorger er slutt. Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt, heller ikke smerte skal være mer.” Jeg så den frelste hær bøye seg ned og kaste sine glitrende kroner for Jesu føtter. Og så, mens hans elskelige hånd reiste dem opp, slo de an sine gyldne harper og fylte himmelen med sin rike musikk og sang til Lammets ære.DEEGL 219.1

Etterpå så jeg Jesus lede sitt folk til livets tre, og igjen hørte vi hans elskelige stemme, rikere enn all musikk som noen gang lød i dødelige menneskers ører, som sa: “Bladene på dette treet tjener til helse for folkeslagene. Spis alle av det.” På livets tre hang de vakreste frukter, som de hellige fritt kunne spise av. I staden stod en strålende vakker trone, og fra den strømte en elv med livets vann, klart som krystall. På hver side av denne elven stod livets tre, og på elvebreddene var det andre vakre trær som bar frukt og var gode å spise.DEEGL 219.2

Ord er i det hele tatt alt for utilstrekkelige til å forsøke og beskrive himmelen med. Mens inntrykkene strømmer på, er jeg tapt i undring. Grepet av synet av denne uovertrufne glans og storslagne herlighet, legger jeg ned pennen og utbryter: “Å, for en kjærlighet, for en vidunderlig kjærlighet!” De mest velformulerte vendinger klarer ikke å beskrive himmelens herlighet eller Frelserens makeløse dype kjærlighet.DEEGL 220.1