Jødene bestemmer seg for å drepe Paulus

Da yppersteprestene og rådsherrene så den virkning som Paulus’ beretning om sine opplevelser fikk, ble de fylt av hat mot ham. De så at han frimodig forkynte Jesus og utførte mirakler i hans navn. En stort antall hørte på ham og vendte seg bort fra sine tradisjoner. De anså de jødiske lederne som Guds Sønns mordere. Deres raseri flammet opp, og de kom sammen for å rådslå om hva som best kunne gjøres for å stoppe dette oppløpet. De ble enige om at den eneste sikre måten var å drepe Paulus. Men Gud kjente til deres planer, og engler ble sendt for å vokte over ham så han fikk leve og fullføre sin oppgave.DEEGL 146.1

Ledet av Satan voktet de vantro jødene Damaskus’ porter dag og natt, så de øyeblikkelig kunne drepe Paulus når han var på vei ut. MenPaulus var blitt advart om at jødene ønsket å ta livet hans. Om natten firte disiplene ham ned muren i en kurv. Jødene var skamfulle og oppbragte over dette mislykkede forsøket på å drepe ham. Satans plan hadde slått feil.DEEGL 146.2

Deretter drog Paulus til Jerusalem for å slutte seg til disiplene. Men alle var redde for ham. De trodde ikke han var en disippel. Jødene i Damaskus hadde stått ham etter livet, og hans egne brødre ville ikke ta imot ham. Men Barnabas tok seg av ham og brakte ham til apostlene og fortalte dem hvordan han i et syn hadde sett Herren på veien til Damaskus, og at han frimodig hadde forkynt i Jesu navn der.DEEGL 146.3

Men Satan egget jødene opp til å drepe Paulus, og Jesus ba ham derfor om å forlate Jerusalem. Sammen med Barnabas drog han til andre byer, hvor han forkynte Jesus og utførte mirakler. Mange ble omvendt. Da en mann som alltid hadde vært lam ble helbredet, ville folket som alltid hadde tilbedt avguder, ofre til disiplene. Paulus ble bedrøvet og fortalte dem at han og hans medarbeider bare var mennesker, og at bare den Gud som skapte himmelen og jorden, havet og alt som er i det, måtte tilbes. På denne måtenDEEGL 146.4

opphøyde Paulus Gud overfor folket, men han kunne nesten ikke holde dem tilbake. Den første spiren til troen på den sanne Gud og den tilbedelse og ære som tilkommer ham, ble sådd i deres sinn. Og mens de lyttet til Paulus’ ord, holdt Satan på å egge opp de vantro jødene i andre byer til å følge etter Paulus for å nøytralisere virkningen av hans virksomhet. Jødene hisset opp disse avgudsdyrkerne ved å komme med falske anklager mot Paulus. Folkets undring og beundring endret seg nå til hat, og de som like før var rede til å tilbe disiplene, stenet Paulus og drog ham ut av byen i den tro at han var død. Men mens disiplene stod rundt Paulus og sørget over ham, reiste han seg til deres glede opp og gikk med dem inn i byen.DEEGL 147.1

En annen gang, mens Paulus og Silas forkynte Jesus, fulgte en kvinne som var besatt av en ond ånd etter dem og ropte: “Disse mennesker er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei.” Slik fulgte hun etter disiplene i mange dager. Paulus ble bedrøvet, for disse tilropene ledet folkets tanker bort fra sannheten. Satans hensikt med å få henne til å gjøre dette, var å vekke folkets avsky og motvirke disiplenes innflytelse. Paulus’ ånd var oppbragt, og han vendte seg og sa til ånden: “Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far ut av henne! Og den for ut av henne i samme stund.” Ap.gj.16,17.18.DEEGL 147.2

Hennes herrer var godt fornøyd med at hun kom med tilrop til disiplene. Men da den onde ånden forlot henne, og de så at hun var blitt en ydmyk Kristi disippel, ble de rasende. De hadde tjent mange penger ved hjelp av hennes spådomskunster, og nå hadde de mistet inntektsgrunnlaget. Satans plan hadde slått feil. Men hans tjenere grep Paulus og Silas og drog dem med seg til torget, til herskerne og dommerne og sa: “Disse menn skaper stor uro i vår by. De er jøder.” Ap.gj.16,20. Folkemengden reiste seg mot dem, og dommerne rev av dem klærne og befalte at de skulle piskes. Da de hadde gitt dem mange piskeslag, kastet de dem i fengsel og befalte fangevokteren å passe godt på dem. Han som fikk denne ordren, satte dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. Men Herrens engler fulgte dem innenfor fengselsmurene og gjorde at arrestasjonen ble et vitnesbyrd til Guds ære. Den viste folket at Gud var i virksomheten, og at han var med sine utvalgte tjenere.DEEGL 147.3

Ved midnatt, da Paulus og Silas ba og sang lovsanger til Guds ære, kom det plutselig et stort jordskjelv, som rystet fengslets grunnmur. Jeg så at Guds engel øyeblikkelig løsnet alles lenker. Fangevokteren ble skremt da han våknet og så at dørene til fengslet var åpnet. Han trodde at fangene hadde rømt og at han ville bli straffet med døden. Mens han var i ferd med å ta sitt eget liv, ropte Paulus med høy røst: “Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle.” Ap.gj.16,28.DEEGL 148.1

Guds kraft overbeviste fangevokteren der. Han ba om et lys og løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas, førte dem ut og sa: “Herrer, hva skal jeg gjøre for å bli frelst?” Og de svarte: “Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!” Ap.gj. 16,30.31. Da samlet fangevokteren hele sitt hus, og Paulus forkynte Jesu ord for dem. Slik forente fangevokterens hjerte seg med sine brødres, og han vasket deres sår. Han og hele hans hus ble døpt den natten. Så satte han mat frem for dem og gledet seg, og han trodde på Gud sammen med hele sitt hus.DEEGL 148.2

Den vidunderlige åpenbaringen av Guds kraft ved at fengselsdørene ble åpnet, og nyheten om fangevokteren og hans families omvendelse, spredte seg raskt. Da herskerne hørte hva som hadde skjedd, ble de redde og gav beskjed til fangevokteren om å slippe Paulus og Silas fri. Men Paulus ville ikke forlate fengslet på en fordekt måte. Han ville ikke at denne åpenbaringen av Guds kraft skulle holdes skjult. Han sa til dem: “De har hudstrøket oss offentlig uten lov og dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil dere sende oss bort i hemmelighet? Nei, de får nok selv komme og føre oss ut.” Ap.gj.16,37. Da disse ordene ble gjengitt for dommerne, og det ble kjent at apostlene var romerske borgere, ble herskerne skremt av frykt for at de ville klage til keiseren over den ulovlige behandlingen. De kom og godsnakket med dem, førte dem ut av fengslet og ba dem dra bort fra byen.DEEGL 148.3