Da Jesus fremholdt den prøvende

sannhet som gjorde at så mange av hans etterfølgere trakk seg tilbake, visste han hva følgen av hans ord ville bli. Men han hadde et barmhjertighetens forsett å fullbyrde. Han forutså at i fristelsens stund ville hver enkelt av hans kjære disipler bli hardt prøvet. Sjeleangsten i Getsemane og når han skulle bli forrådt og korsfestet, ville bli en ytterst tung ildprøve for dem. Hvis det ikke hadde kommet noen prøve på et tidligere tidspunkt, ville mange som bare handlet ut fra selviske motiver, ha vært sammen med dem.AoO4 337.4

Når deres Herre ble dømt i doms- hallen, når folkemengden som hadde hyllet ham som sin konge, pep ham ut og spottet ham, når hopen hånet og ropte: «Korsfest ham!» og når disse egoistiske menneskene ble skuffet i sine verdslige ambisjoner, ville de oppgi sin troskap mot Jesus. Dermed ville de påføre disiplene en bitter, hjerteknugende sorg. Den ville komme i tillegg til den sorg og skuffelse de ville føle når deres egne kjæreste forhåpninger ble tilintetgjort. I denne mørke time ville eksemplet av dem som vendte seg bort fra Jesus, ha revet andre med. Jesus lot denne krisen inntreffe mens han enda var sammen med sine trofaste etterfølgere og kunne styrke deres tro.AoO4 337.5

Hvilken medlidende frelser som i full forvissning om det som ventet ham, på en omsorgsfull måte jevnet veien for disiplene og forberedte dem for den største påkjenning og styrket dem til den avgjørende prøven! ^{11Matt 3,12}AoO4 337.6