Vantro og tvil

Troen tar Gud på hans ord, uten krav på å forstå meningen med de prøvende erfaringer som kommer. Men det er mange som har liten tro. De frykter alltid, og tar vanskelighetene på forskudd. Hver dag er de omgitt av tegn på Guds kjærlighet, og hver dag nyter de hans forsyns rikdommer; men de overser disse velsignelser. Og i stedet for at de vanskeligheter som de møter, skulle lede dem til Gud, skiller de dem fra ham ved å skape uro og gremmelse.ET 194.4

Gjør de rett i å være så vantroende? Jesus er deres venn. Hele himmelen interesserer seg for deres velferd, og deres frykt og gremmelse volder Den Hellige Änd sorg. Det er ikke fordi vi ser eller føler, at vi skal tro på Gud. Vi skal forlate oss på hans løfter. Når vi kommer til ham i tro, så bør vi tro at hver bønn finner vei til Kristi hjerte. Når vi har bedt om hans velsignelse, bør vi tro at vi får den, og takke ham for at vi har den. Så skal vi ta oss av våre plikter, sikre på at velsignelsen vil komme når vi mest behøver den. Når vi har lært å gjøre dette, vil vi vite at vi har fått svar på våre bønner. Gud vil gjøre for oss “langt ut over det som vi ber eller forstår”, “etter sin herlighets rikdom” og “etter virksomheten av hans veldige kraft”. Ef. 3, 20. 16; 1, 19.ET 194.5

En kristens liv er ofte omgitt av farer, og plikten synes å være tung å utføre. Fantasien maler overhengende ruin forut og trelldom og død bakut. Men Guds røst taler tydelig: Fremad! La oss lyde befalingen selv om vårt blikk ikke kan trenge igjennom mørket. De skrankene som hindrer vår framgang, vil aldri svinne for en betenkelig, tvilende ånd. De som oppsetter lydigheten til hver uvisshet er fjernet og det ikke lenger er noen fare for nederlag, vil aldri komme til å lyde. Troen ser ut over vanskelighetene og holder fast ved den Usynlige, ved Allmakten, og derfor kan den ikke bli skuffet. Troen består i at man griper Kristi hånd i enhver kritisk situasjon.ET 195.1

En Guds arbeider behøver sterk tro. Utsiktene kan synes å være mørke, men i den mørkeste stund er det lys bakved. Hos dem som i tro elsker og tjener Gud, vil styrken bli fornyet dag etter dag. Den Eviges forstand står til deres tjeneste forat de ikke skal fare vill i sin utførelse av hans forsett. La disse arbeidere holde sin frimodighet urokket inntil enden og erindre at Guds sannhets lys skal skinne midt i det mørke som omhyller vår jord.ET 195.2

Det må ikke være noen motløshet i forbindelse med Guds tjeneste. Den gudhengivne arbeiders tro må bestå enhver prøve som den blir utsatt for. Gud formår og er villig til å meddele sine tjenere all den styrke de behøver, og å gi dem den visdom som deres vekslende behov krever. Han vil mer enn oppfylle de høyeste forventninger hos dem som setter sin lit til ham.ET 195.3

Jesus ber oss ikke om å følge ham for deretter å forlate oss. Hvis vi overgir vårt liv til hans tjeneste, kan vi aldri komme i en stilling som Gud ikke har gjort foranstaltning for. Hvordan vår situasjon enn måtte være, så har vi en guddommelig fører til å bestemme vår vei; hvilke forviklinger vi enn måtte befinne oss i, så har vi en sikker Rådgiver; hvilken sorg, hvilket tap eller hvilken ensomhet enn måtte være vår lodd, så har vi en medfølende venn. Om vi i vår vankundighet gjør feiltrin, så forlater Kristus oss ikke. Klart og tydelig høres hans røst når han sier: “Jeg er veien og sannheten og livet.” “Han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har.” Joh. 14, 6; Sal. 72, 12.ET 195.4

“Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit.” Allmaktens hånd er utstrakt for å lede oss fremad, stadig fremad. Gå fremad! sier Herren; jeg vil sende deg hjelp. Det er til mitt navns forherligelse at du ber; og du skal få. De som håper på ditt nederlag, skal få se at mitt ord vinner en herlig seier. “Alt det dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.” Es. 26, 3; Matt. 21, 22.ET 196.1

* * * * *

Gud lar aldri verden være uten menn som kan skjelne mel-lom godt og ondt, mellom rettferdighet og urettferdighet. Han har menn som han har utpekt til å stå i kampens frontlinjer i kritiske tider.ET 196.2