Døperen Johannes’ erfaring

I sitt ørkenliv ble døperen Johannes undervist av Gud. Han gransket Guds åpenbareiser i naturen. Under den guddommelige Ånds veiledning studerte han profetenes bokruller. Dag og natt var Kristus emnet for hans studium og hans betraktninger, inntil hjerte, sjel og sinn ble fylt av det herlige syn.EVTJ 38.3

Han beskuede Kongen i hans skjønnhet, og selvet taptes av syne. Han så det majestetiske ved helligheten og visste at han selv var udyktig og uverdig. Det var Guds budskap han skulle forkynne. Det var i Guds kraft og i hans rettferdighet han skulle stå. Han var beredt til å gå ut som himmelens sendebud, uten frykt for det menneskelige, fordi han hadde sett den Guddommelige. Han kunne stå fryktløs overfor jordiske monarker fordi han med beven hadde bøyd seg for kongers Konge.EVTJ 38.4

Uten kunstige argumenter eller hårfine teorier forkynte Johannes sitt budskap. Overraskende og streng, men likevel full av håp, hørtes hans røst ute fra ørkenen: “Om vend dere; for himlenes rike er kommet nær!” Matt. 3, 2. Med en ny, merkverdig kraft grep den folket. Hele nasjonen kom i bevegelse. Skarer strømmet ut i ørkenen.EVTJ 38.5

Ulærde bønder og fiskere fra det omliggende land; romerske soldater fra Herodes’ barakker; befalingsmenn med sine sverd ved siden, ferdig til å slå ned alt som måtte smake av opprør; de grådige skatteoppkrevere i sine tollboder; de med tankeremmer utstyrte prester fra Synedriet — alle sammen lyttet de som fortryllet, og alle, selv fariseeren og saduseeren, den kalde og upåvirkelige spotteren, gikk bort, rammet i sitt hjerte av bevisstheten om sine synder og med alle spotte gloser forstummet. Herodes i sitt palass hørte budskapet, og den stolte, av synd forherdede monark skalv ved kallet til bot.EVTJ 38.6

I den nærværende tid, umiddelbart forut for Kristi annet komme i himmelens skyer, skal det utføres en gjerning lik den som Johannes utførte. Gud kaller på menn som vil berede et folk til å bestå på Herrens store dag. Det budskapet som lød forut for Kristi offentlige virksomhet, var: Vend om, tollere og syndere! Vend om, fariseere og saduseere! “Omvend dere; for himlenes rike er kommet nær!” Som et folk som tror på Kristi nær forestående gjenkomst, har vi et budskap å forkynne: “Gjør deg rede til å møte din Gud!” Amos 4, 12.EVTJ 39.1

Vårt budskap må være likså tydelig som Johannes’ budskap. Han refset konger for deres ugudelighet. Skjønt hans liv var i fare, betenkte han seg ikke på å forkynne Guds ord. Og vår gjerning i denne tid må utføres likså trofast. EVTJ 39.2

For å kunne forkynne et slikt budskap som Johannes forkynte, må vi ha en åndelig erfaring som ligner hans. Den samme gjerning må utføres i oss. Yi må se Gud og i beskuelsen av ham tape selvet av syne.EVTJ 39.3

Av naturen hadde Johannes de samme feil og skrøpeligheter som er felles for menneskene; men den guddommelige kjærlighets berøring hadde forvandlet ham. Da Johannes’ disipler, etter at Kristi virksomhet var begynt, kom til ham med klage over at alle fulgte den nye lærer, ga Johannes til kjenne hvor klart han forsto sitt forhold til Messias, og med hvilken glede han bød den velkommen som han hadde beredt veien for.EVTJ 39.4

“Et menneske kan ikke få noe uten at det er gitt ham fra himmelen,” sa han. “Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta.” Joh. 3, 27-30.EVTJ 39.5

Med troens blikk vendt mot Gjenløseren hadde Johannes steget opp til høydepunktet av selvfornektelse. Han søkte ikke å dra menneskene hen til seg selv, men å løfte dem høyere og høyere inntil de hvilte hos Guds Lam. Selv hadde han bare vært en røst, et rop i ørkenen; nå valte han med glede tausheten og tilbaketrukkenheten, for at alles øyne kunne vendes mot Ham som er Livets Lys.EVTJ 39.6

De som er tro i sitt kall som Guds sendebud, vil ikke søke il oppnå ære for seg selv. Kjærlighet til selvet vil være oppslukt av kjærlighet til Kristus. De vil forstå at det er deres gjerning å forkynne det som døperen Johannes forkynte: “Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!” Joh. 1, 29.EVTJ 40.1

Profetens sjel, som var tømt for selvet, var fylt med den Guddommeliges lys. Med ord som nesten var en gjenpart av Kristi egne ord, bar han vitnesbyrd om Frelserens herlighet. “Han som kommer ovenfra,” sa han, “er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle.” “For han som Gud har utsendt, taler Guds ord.” Joh. 3, 31. 34.EVTJ 40.2

I denne Kristi herlighet skal alle hans etterfølgere ha del. Frelseren kunne si: “Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.” Og Johannes erklærte at “Gud gir [ham] ikke Ånden etter mål”. Slik er det også med Kristi etterfølgere. Bare når vi er villige til å uttømme selvet, kan vi få lys fra himmelen. Bare uår vi er villige til å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, kan vi skjønne Guds karakter og ta imot Kristus ved troen. Til enhver som gjør dette, blir Den Hellige Ånd gitt uten mål. I Kristus “bor hele Guddommens fylde legemlig, og dere er fylt i ham”. Joh. 5, 30; 3, 34; Kol. 2, 9. 10.EVTJ 40.3

Johannes tilbrakte ikke sitt liv i ørkesløshet, i asketisk mørke eller i egoistisk ensomhet. Fra tid til annen trådte han fram for å ferdes blant mennesker, og han var en iuteressert iakttager av det som foregikk i verden. Fra sitt stille, tilbaketrukne oppholdssted fulgte han begivenhetenes utvikling. Med synet opplyst av Guds Ånd studerte han menneskenes karakter for å kunne vite hvordan han kunne nå deres hjerter med himmelens budskap. Byrden av hans misjon hvilte på ham. I ensomhet søkte han ved betraktning og bønn å omgjorde sin sjel til sin forestående livsgjerning.EVTJ 40.4