Gud tar Jona i skole

Jona burde vært den første til å glede seg over Guds ufattelige nåde da han ble klar over at Gud ville skåne denne byen som tross sin ondskap hadde angret i sekk og aske. Men i stedet gav han rom for den tanke at han kanskje ville bli ansett for å være en falsk profet. Nidkjær som han var for sitt rykte, glemte han at menneskene i den onde byen betydde langt mer. Jona mislikte sterkt at Gud viste medlidenhet med de angrende innbyggerne, og han ble harm. «Var det ikke det jeg tenkte da jeg ennå var i mitt hjemland!» sa han til Herren. «Derfor prøvde jeg først å rømme til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du kan endre din plan, så du ikke lar ulykken komme.»AoO3 122.4

Enda en gang gav han etter for sin tilbøyelighet til å komme med innvendinger og nære tvil, og igjen ble han overveldet av mismot. Han hadde ikke tanke for andres vel og følte det som om han heller ville dø enn se at byen ble spart. I mismot utbrøt han: «Men nå, Herre, ta mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve.»AoO3 122.5

«Har du grunn til å være harm?» spurte Herren. Jona var gått ut av byen og hadde slått seg ned på østsiden av den. Der hadde han laget seg en løvhytte og satt seg i skyggen under den for å sc hvordan det gikk med byen. Da lot Herren Gud en ricinusbusk vokse opp over Jona og kaste skygge over hans hode for å fri ham fra hans mismot. Jona hadde stor gle-de av ricinus-busken.AoO3 122.6

Nå gav Herren Jona en praktisk undervisning. «Ved daggry neste morgen sendte Gud en orm, og den stakk ricinus-busken så den visnet. Da solen stod opp, sendte Gud en brennende ostavind, og solen stakk Jona i hodet så han ble helt utmattet. Han ønsket seg døden og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»»AoO3 123.1

Igjen talte Gud til sin profet. «Har du grunn til å være harm over ricinusbusken?» Han svarte: «Ja, jeg har så god grunn til å være harm at jeg kunne dø.»AoO3 123.2

Da sa Herren: «Du er bedrøvet over ricinus-busken, som du ikke har hatt noe strev med og ikke fått til å vokse, som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg være bedrøvet over storbyen Ninive hvor det bor mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også fins en mengde dyr?»AoO3 123.3

Jona var forvirret, ydmyket og ute av stand til å forstå hvorfor Gud sparte Ninive. Likevel hadde han utført oppdraget han hadde fått — å advare den store byen. Selv om det ikke gikk som forutsagt, kom advarselsbudskapet fra Gud. Det hadde også den virkning som Gud hadde tenkt, Hans nåde ble åpenbart blant hedningene. De som lenge hadde sittet i «stum mende niørkc, hjelpeløse, lenket i jern», ropte i sin nød til Herren, «og han frelste dem ut av trengslene. Han førte dem ut av stummende mørke og slet deres lenker i stykker. ... Han sendte sitt ord og leget dem og fridde dem fra graven».^{5Sal 107,10.13.14.20}AoO3 123.4