Jødenes religion var på denne tid ikke stort annet enn en rekke seremonier. Etter hvert som de mistet den sanne gudsdyrkelse og Guds Ords åndelige kraft av syne, innførte de sine egne seremonier og overleveringer.KF 53.1

Bare Kristi blod kan rense fra synd. Hans kraft alene kan bevare menneskene fra å synde. Men jødene kjente seg trygge, for de hadde den oppfatning at de ved egne gjerninger og religiøse seremonier skulde fortjene frelse. Fordi de var så nidkjære for disse seremonier, mente de seg selv å være verdige til en plass i Guds rike.KF 53.2

Men de satte sitt håp til verdslig storhet. De traktet etter rikdom og makt og forventet dette som lønn for sin foregivende fromhet. De ventet på at Messias skulde opprette sitt rike her på jorden og herske som en mektig fyrste blant menneskene. Alle jordiske velsignelser håpet de å oppnå når han kom. Jesus visste at de vilde bli skuffet i sine forventninger. Han var kommet for å undervise dem om noe som var langt bedre enn det de søkte etter. Han var kommet for å gjenopprette den sanne gudsdyrkelse. Han vilde innføre en ren hjertereligion som skulde komme til syne i.et rent liv og en hellig karakter.KF 53.3

I sin underfulle bergpreken lot han tydelig komme til syne hva det var som var mest dyrebart for Gud og hva det var som kunde bringe sann lykke.KF 53.4

Frelserens disipler var blitt påvirket av rabbinernes lære, så det Jesus nå lærte folket, gjaldt først og fremst dem, men det han lærte dem, er også for oss. Vi trenger til den samme undervisning.KF 55.1

«Salige er de fattige i ånden,» sa Kristus. De fattige i ånden er slike som innser sin egen syndighet og trang. De vet at de i seg selv ikke kan gjøre noe godt. De ønsker å få hjelp fra Gud, som også er villig til å gi dem sine velsignelser.KF 55.2

«For så sier den Høye, den Opphøyde, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.» Es. 57, 15.KF 55.3

«Salige er de som sørger.» Med dette menes ikke de som knurrer og klager, slike som viser seg sure og går omkring med et mørkt blikk, men det menes dem som i sannhet sørger over sine synder og ber Gud om forlatelse. Alle slike vil han tilgi uforskyldt. Han sier: «Jeg vil vende deres klage til fryd og trøste dem og glede dem etter deres sorg.» Jer. 31, 13.KF 55.4

«Salige er de saktmodige.» Kristus sier: «Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» Matt. 11, 29. Når han ble forurettet, betalte han ondt med godt. Her har han gitt oss et eksempel forat vi skal gjøre som han gjorde.KF 55.5

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet.» Rettferdighet er det samme som å gjøre rett. Det betyr lydighet mot Guds lov, for i denne loven er rettferdighetens grunnsetninger lagt ned. Bibelen sier: «Alle dine bud er rettferdighet.» Sal. 119, 172.KF 55.6

Ved sitt eksempel lærte Kristus menneskene å lyde denne lov. Lovens rettferdighet kommer til syne i hans liv. Vi hungrer og tørster etter rettferdighet når vi ønsker at vi i alle våre tanker, ord og gjerninger må være lik Kristus. Og vi kan bli lik Kristus dersom vi virkelig ønsker det. Vårt liv kan likne hans liv, og våre handlinger være i harmoni med Guds lov. Den Hellige Ånd vil la Guds kjærlighet fylle vårt hjerte, så det vil bli vår største lyst å gjøre hans vilje.KF 55.7

Gud er mer villig til å gi oss sin Ånd enn foreldre er til å gi sine barn gode gaver. Dette er hans løfte: «Be, så skal eder gis!» Luk. 11, 9; Matt. 7, 7. Alle som hungrer og tørster etter rettferdighet, «skal mettes».KF 56.1

«Salige er de barmhjertige.» Å være barmhjertig er å behandle andre bedre enn de fortjener. Slik har Gud handlet med oss. Han har lyst til miskunnhet. Han er god mot de utakknemlige og onde. Han lærer oss at vi bør behandle andre på samme måte. Han sier: «Vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt eder i Kristus.» Ef. 4, 32.KF 56.2

«Salige er de rene av hjertet.» Gud er mer interessert i hva vi egendig er enn i hva vi sier vi er. Han bryr seg ikke om hvor vakre vi ser ut, men han vil at vi skal ha et rent hjerte. Da vil alle våre ord og gjerninger bli rette.KF 56.3

Kong David bad: «Gud; skap i meg et rent hjerte.» «La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, min klippe og min gjenløser!» Sal. 51, 12; 19, 15. Dette bør også være vår bønn.KF 56.4

«Salige er de fredsommelige.» Den som eier Kristi saktmodighet og ydmyke sinnelag, vil være fredsommelig. Et slikt sinnelag vekker ingen trette og gir ikke et vredt svar. Det gjør hjemmet lykkelig og fører en stille fred med seg til velsignelse for alle.KF 56.5

«Salige er de som er forfulgt for rettferdighets skyld.» Matt. 5, 3 — 10. Kristus visste at mange av hans disipler vilde bli kastet i fengsel for hans skyld, og mange vilde bli drept. Men han sa at de skulde ikke sørge over det.KF 56.6

Ingen ting kan skade dem som elsker og følger Kristus. Han følger med dem overalt. De kan bli drept, men han vil gi dem et liv som aldri får ende og ærens uvisnelige krans. Og av dem vil andre lære å kjenne den kjære Frelser. Kristus sa til sine disipler: «I er verdens lys.» Matt. 5, 14. Jesus skulde snart gå bort fra jorden til sitt hjem i himmelen. Men disiplene skulde undervise folket om hans kjærlighet. De skulde være som lys blant menneskene.KF 56.7

Lampen i fyrtårnet som lyser ut i mørket, viser skipet vei inn i den sikre havn. På samme måten skal Kristi etterfølgere lyse i denne mørke verden for å vise menneskene veien til Kristus og himmelhjemmet. Det er dette alle Kristi etterfølgere bør gjøre. Han vil at de skal samarbeide med ham for å frelse andre.KF 57.1

Slike lærdommer var nye og fremmede for dem som hørte på Kristus, og han gjentok dem ofte. En gang kom en lovkyndig til ham med dette spørsmål: «Mester, hva skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv?» Jesus «sa til ham: Hva er skrevet i loven? hvorledes leser du? Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din neste som deg selv.»KF 57.2

«Du svarte rett,» sa Kristus. «Gjør dette, så skal du leve!» Den lovkyndige hadde ikke gjort dette. Han visste at han ikke hadde elsket andre som seg selv. I stedet for å omvende seg søkte han å finne en unnskyldning for sin selviskhet. Derfor spurte han Kristus: «Hvem er da min neste?» Luk. 10, 25 — 29.KF 57.3

Prestene og rabbinerne drøftet ofte dette spørsmål. De regnet ikke de fattige og ulærde som sin neste, og de vilde ingen vennetjeneste vise dem. Kristus tok ikke del i det de drøftet. Han svarte på spørsmålet med en fortelling som var hendt kort tid i forveien. En mann gikk fra Jerusalem til Jeriko, sa han. Veien var bratt og ujevn og førte gjennom et vilt, øde strøk. Her ble han overfalt av røvere som tok alt han hadde med og på seg. De slo ham og såret ham og lot ham ligge som død.KF 57.4

Mens han lå der, kom det en prest og en levitt fra tempelet i Jerusalem forbi. Men i stedet for å hjelpe den stakkars mannen gikk de rett forbi ham og lot ham ligge. Disse menn var kåret til å gjøre tjeneste i Guds tempel, og de burde ha vært lik Gud — fulle av miskunnhet — men deres hjerter var kalde og ufølsomme.KF 59.1

Litt senere kom en samaritan til det samme stedet. Han var foraktet og hatet av jødene. En jøde vilde ikke engang gi en samaritan så mye som et glass vann eller en brødskorpe. Men denne samaritanen tok ikke dette i betraktning. Han tok ikke engang tid til å tenke på røvere som kanskje kunde ligge på lur etter ham.KF 59.2

Der lå den fremmede såret og nær ved å dø. Samaritanen tok sin egen kappe og svøpte omkring ham. Han gav ham noe av sin egen vin og helte olje i hans sår. Han satte ham på sitt eget dyr, førte ham til et herberge og pleide ham hele natten. Om morgenen før han drog bort, lot han verten sørge for ham, betalte utgiftene og til og med penger til fortsatt pleie, og så føyet han til dersom verten skulde trenge mer penger: «Plei ham! og hva mer du måtte koste på ham, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.» Det var denne beretningen Jesus fortalte. Når han nå vendte seg mot den lovkyndige, spurte han: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som den manns neste som var falt blant røvere?»KF 59.3

Den lovkyndige svarte: «Den som gjorde barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du bort og gjør likeså!» Luk. 10, 35 — 37.KF 59.4

Så er da spørsmålet: «Hvem er min neste?» for alltid besvart. Kristus har vist at vår neste ikke bare er den som hører til den samme kirke eller tro som vi. Det har ikke noe med rase, farge eller klasseforskjell å gjøre. Enhver som behøver vår hjelp, hver sjel som er anfektet av Satan, enhver som er Guds eiendom, er vår neste.KF 59.5

I fortellingen om den barmhjertige samaritan stilte Jesus fram et bilde av seg selv og sin misjon. Mennesket var blitt forført, slått, plyndret og ruinert av Satan og overlatt til å dø. Men Frelseren hadde medynk med oss i vår ynkverdige tilstand. Han forlot sin herlighet i himmelen for å komme oss til hjelp. Han så at vi holdt på å dø, men han bestemte seg for å frelse oss. Han læget våre sår. Han skjulte oss med sin rettferdighets kappe. Han gav oss en sikker tilflukt og beredte alt for oss på sin egen bekostning. Han døde for å frelse oss.KF 59.6

Prestene og levittene gav seg ut for å holde Guds bud, men det var samaritanen som virkelig holdt dem. Han hadde et kjærlig, medfølende hjerte.KF 60.1

Når han gav pleie til den sårede, fremmede mannen, viste han kjærlighet så vel mot Gud som mot mennesker, for det er Gud velbehagelig at vi gjør godt mot andre. Vi viser vår kjærlighet mot ham når vi er kjærlige mot dem vi kommer i berøring med.KF 60.2

Kristus sier til sine etterfølgere: «Dette er mitt bud at I skal elske hverandre.» Et kjærlig, elskende hjerte er mer verd enn alle verdens rikdommer. De som lever for å gjøre godt mot andre, viser at de er Guds barn. Det er de som skal bo hos Kristus i hans rike.KF 60.3

Den store mesterkunstneren har omsorg for liljene. Han har gjort dem så vakre at de overstråler Salomos herlighet. Hvor stor omsorg har han ikke da for menneskene som er skapt i Guds bilde? Han lengter etter å se sine barn åpenbare en karakter som er i samsvar med hans egen. Likesom solstrålene gir blomstene de vakre fargene, gir Gud sjelen sin egen karakters skjønnhet.KF 60.4

Se der Guds lam! — Bryllupet i Kana — Hans egne tok ikke imot ham Guds lov opphøyet — Verdens lys — Hvem er min neste?

Gjennom kornakeren — Ikke oppheve, men oppfylle Underet — ved Betesda