Sent på ettermiddagen samme dag som Jesus stod opp, gikk to av disiplene til Emmaus, en liten by et stykke fra Jerusalem. De visste ikke hva de skulde tro om det som hadde funnet sted i Jerusalem, og særlig det kvinnene fortalte, at de hadde sett engelen og møtt Jesus etter hans oppstandelse.KF 147.1

De vendte nå tilbake til sitt hjem for å be og for å overveie alt dette i håp om å få klarhet i disse ting som stod så uklart for dem.KF 147.2

På veien ble de innhentet av en fremmed som slo følge med dem. Men de var så opptatt med samtalen sin at de knapt la merke til ham.KF 147.3

Disse kraftige mennene var så overveldet av sorg at de gråt på veien. Her så Jesus i sin medlidenhet og kjærlighet en sorg som han kunde lindre.KF 147.4

Forkledd som en fremmed gav han seg i samtale med dem. «Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. Han sa til dem: Hva er dette for tale som I fører med hverandre på veien? Og de stod stille med sorgfullt åsyn. Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dager? Han sa til dem: Hva da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret som var en proret, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket.» Luk. 24, 16 — 19.KF 147.5

Så fortalte de ham det som var hendt og gjentok den fortellingen som kvinnene som hadde vært ved graven tidlig samme morgen, hadde fortalt. Da sa han til dem: «I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.» Luk. 24, 25 — 27.KF 147.6

Disiplene ble målløse av forundring og glede. De vågde ikke å spørre den fremmede hvem han var. De lyttet med stor oppmerksomhet da han forklarte Kristi misjon for dem.KF 148.1

Dersom Kristus straks hadde gitt seg til kjenne for disiplene, vilde de ha vært tilfreds. De vilde i sin store glede ikke ha ønsket noe mer. Men det var nødvendig for dem å forstå hvordan hans misjon var forutsagt i alle forbilder og profetier i Det gamle testamente. På dette måtte deres tro grunne seg. Kristus gjorde ikke noe mirakel for å overbevise dem om dette, men han forklarte først og fremst Skriften for dem. De hadde betraktet hans død som den beveggrunnen som gjorde ende på alle deres forhåpninger. Nå viste han dem fra profetiske skrifter at det nettopp var hans død som var det største bevis på deres tro.KF 148.2

I sin tale til disse disiplene viste Kristus hvor viktig det er å tro på Det gamle testamentes vitnesbyrd angående hans misjon. Det er mange i dag som forkaster Det gamle testamente og mener at det ikke gjelder lenger, men dette er ikke Kristi lære. Så stor pris satte han på det at han en gang sa: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen stod opp fra de døde.» Luk. 16, 31.KF 148.3

Ved solnedgang kom disiplene til sitt hjem. Jesus «lot som han vilde gå videre». Men disiplene kunde ikke tenke seg å skilles fra sin ledsager som hadde gledet og oppmuntret dem så meget. Derfor bad de ham: «Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og ble hos dem.» Luk. 24, 28. 29.KF 148.4

Det enkle kveldsmåltid var snart ferdig, og Jesus tok plass ved enden av bordet slik som han pleide. Det var skikk at familiens far bad om Herrens velsignelse over måltidet, men Jesus la sine hender på brødet og velsignet det. Da ble disiplenes øyne åpnet.KF 148.5

Velsignelsen over brødet, lyden av hans velkjente stemme og naglegapene i hans hender vitnet alt sammen om at han var deres elskede Mester. Et øyeblikk stod de målløse, så stod de opp og vilde falle ned for hans føtter for å tilbe ham, men da forsvant han plutselig fra dem. I sin glede glemte de helt at de var sultne og trette. De forlot måltidet uten å smake maten og skyndte seg tilbake til Jerusalem for å fortelle andre det glade budskapet om den oppstandne Frelser.KF 149.1

Mens de fortalte dette, stod Jesus selv midt iblant dem, og da han løftet sine hender og velsignet dem, sa han: «Fred være med eder!» Luk. 24, 36.KF 149.2

Først ble de forferdet, men da han hadde vist dem naglegapene i sine hender og føtter og han hadde spist for deres øyne, trodde de og ble trøstet. Tro og glede trådte nå i stedet for vantro, og med følelser som ikke kan beskrives, anerkjente de ham som den oppstandne Frelser.KF 149.3

Tomas var ikke til stede ved dette møte. Han vilde ikke tro det de andre fortalte om oppstandelsen. Men åtte dager senere viste Jesus seg igjen for disiplene, og da var Tomas der. Ved denne anledning viste Jesus ennå en gang merkene i sine hender og føtter etter korsfestelsen. Tomas ble straks overbevist og ropte: «Min Herre og min Gud!» Joh. 20, 28.KF 149.4

På salen der de var samlet, forklarte Kristus igjen de skriftstedene som handlet om ham. Etterpå fortalte han disiplene at i hans navn skulde de preke omvendelse og syndenes forlatelse for alle folk, og dette arbeidet skulde de begynne med i Jerusalem.KF 149.5

Før han for til himmelen, sa han til dem: «Men I skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» «Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» Ap. gj. 1, 8; Matt. 28, 20.KF 150.1

Dere har vært mine vitner, sa han, til mitt selvfornektende liv for verdens frelse. Dere har sett at alle som kommer til meg og bekjenner sine synder, dem tar jeg imot. Alle som vil, kan bli forlikt med Gud og få evig liv. Jeg betrakter dere nå som mine disipler. Dette vidunderlige budskap skal forkynnes for alle nasjoner, tungemål og folk. Gå av sted til de deler av den bebodde jord som ligger lengst borte, og vit at jeg vil være med dere. Virk i tro og tillit til meg, for jeg vil aldri forlate dere.KF 150.2

Den fullmakten Frelseren gav sin disipler, innbefatter alle som tror. Den innbefatter alle de troende helt til tidenes ende. Alle som får del i Kristi liv, må arbeide for sine medmenneskers frelse.KF 150.3

Ikke alle kan tale til store forsamlinger, men alle kan hjelpe den enkelte. Alle som tar imot dem som lider, hjelper dem som trenger det, trøster dem som er bedrøvet, og forteller syndere om Kristi tilgivende kjærlighet, er Kristi tjenere. Disse er Kristi vitner.KF 150.4

Kvinnene ved graven - Han er ikke her — «Rabbuni!» — Offeret godkjent av Faderen

Siste møte på Oljeberget — En sky tok ham bort — Han skal komme igjen — Himmelportene åpne