Kapittel 14—Jesus renser tempelet

Ta dette vekk! — Barn og syke finner en venn — Hvis disse tier . . .

Neste dag gikk Jesus inn i tempelet. Tre år i forveien hadde han funnet menn som kjøpte og solgte i forgården til tempelet, og han hadde irettesatt dem og drevet dem ut. Da han nå igjen kom inn i tempelet, fant han at de ennå drev den samme trafikk. Forgården var fylt med kyr, får og fugler. Disse dyr ble solgt til dem som ønsket å ofre for sine synder.KF 81.1

De som drev denne trafikk, gjorde seg skyldig i pengeutpresning og plyndring. Så stor var forvirringen og støyen i forgården at det i høy grad forstyrret dem som var inne i tempelet for å tilbe.KF 81.2

Kristus stod på tempeltrappen, og atter kastet han sitt gjennomtrengende blikk ut over forgården. Alles øyne festet seg uvilkårlig på ham. Folkets høyrøstede tale og lyden fra dyrene stilnet av. Alle så med forbauselse og forferdelse på Guds Sønn.KF 81.3

Hans guddommelige natur gav seg her til kjenne, og dette gav Jesus en verdighet og myndighet som folket aldri før hadde sett hos ham. Stillheten var nesten ikke til å holde ut. Til sist sa han med tydelig røst og med en kraft som virket på folket som en veldig storm: «Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus, men I har gjort det til en røverhule.» Luk. 19, 46.KF 81.4

Med enda større myndighet enn han hadde vist for tre år siden, bød han: «Ta dette vekk herfra!»KF 81.5

En gang før hadde prestene og de øverste for tempelet flyktet ved lyden av denne stemme. Siden hadde de skammet seg for de var redde. De hadde satt seg for at de aldri mer vilde flykte på samme måte. Men denne gangen ble de enda mer forferdet og skyndte seg hurtigere enn før med å lyde befalingen, og med dyreflokken foran seg flyktet de i hast vekk fra tempelet.KF 82.1

Straks etter ble tempelforgården fylt med mennesker som brakte sine syke til Jesus forat han kunde helbrede dem. Noen holdt nesten på å dø. Disse lidende mennesker følte sin elendighet og nød. De festet sitt bønnfallende blikk på Jesu ansikt og fryktet for å se den samme strenghet der som hadde drevet ut de mennene som kjøpte og solgte, men i Jesu ansikt var det bare kjærlighet og medlidenhet å finne.KF 82.2

Jesus tok vennlig imot de syke, og når han rørte ved dem, måtte sykdom og lidelse vike. Han tok barna ømt i armene sine, stillet deres gråt, tok bort deres sykdom og smerte og gav dem tilbake til foreldrene smilende og friske.KF 82.3

Hvilket syn for prestene og de øverste! Da de forsiktig nærmet seg tempelet igjen, hørte de stemmer av menn, kvinner og barn som priste Gud. De så de syke som var blitt helbredet, de blinde som hadde fått synet igjen, de døve som hadde fått hørselen tilbake, og de halte som sprang omkring av glede.KF 82.4

Barna førte an i denne gledesytringen. De tok opp igjen hosiannaropene fra den foregående dag og svingte med palmegrener foran Frelseren. Tempelet gav dobbelt gjenlyd av ropene deres:KF 82.5

«Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»KF 82.6

«Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse.» Sak. 9, 9.KF 82.7

Øverstene søkte å få de lykkelige barna til å høre opp med å rope slik, men de var alle sammen fylt med glede og lovsang for de under- fulle gjerningene Jesus hadde gjort, og de fikk dem derfor ikke til å tie.KF 82.8

Øverstene vendte seg da til Frelseren i håp om at han vilde by dem å tie stille. De sa til ham: «Hører du hva disse sier?»KF 83.1

Jesus svarte: «Ja! Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt deg lovprisning?» Matt. 21, 16.KF 83.2

Den herlige forrett å forkynne Kristi fødsel og å fremme hans verk på jorden var blitt forkastet av de stolte øverstene over folket. Hans pris måtte bli kunngjort, og til dette valgte Gud barna. Ble disse glade barnestemmer brakt til å tie, så skulde endog stenene i tempelet ha ropt til Frelserens pris.KF 83.3

Da Jesus henviste til tempelet i Jerusalem, hadde hans ord: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det», en dypere mening enn tilhørerne oppfattet. Kristus var tempelets grunnvoll og liv. Dets tjeneste pekte til Guds Sønns offer. Presteskapet var opprettet for å representere Kristi forsonende karakter og verk. Hele offersystemet var et forbilde på Frelserens død som skulde kjøpe verden fri.KF 83.4