Kapittel 17—Jesus blir forrådt og grepet

Hvem leter I etter? — Forræderkysset — Yppersteprestens tjener Alle forlot ham

Da Jesus trådte fram for å møte ham som skulde forråde ham, kunde en på ansiktet hans ikke se noe spor av de lidelser han nylig hadde gått igjennom. Han stilte seg foran disiplene og rettet dette spørsmål til flokken som møtte ham: «Hvem leter I etter?»KF 97.1

De svarte: «Etter Jesus fra Nasaret.»KF 97.2

Jesus sa: «Det er meg.» Joh. 18, 4. 5.KF 97.3

Mens Jesus talte disse ordene, kom den engelen som kort tid i forveien hadde tjent ham, fram mellom ham og skaren. Et guddommelig lys strålte ut fra Frelserens ansikt, og en skikkelse som av en due overskygget ham.KF 97.4

Morderskaren kunde ikke et eneste øyeblikk stå seg mot denne guddommelige herlighet. Vaklende vek de tilbake. Prestene, de eldste og soldatene falt som døde til jorden.KF 97.5

Engelen forlot ham, og lyset forsvant. Jesus kunde ha sloppet unna, men han ble rolig stående. Hans disipler var altfor forbauset til å kunne si noe.KF 97.6

De romerske krigsmenn reiste seg snart igjen. Sammen med prestene og Judas samlet de seg om Jesus. Det så ut som at de skammet seg over hvor svake de hadde vist seg, og de var redde for at han skulde slippe unna. Igjen spurte Forløseren: «Hvem leter I etter?» Og atter svarte de: «Etter Jesus av Nasaret.» Da sa Frelseren: «Jeg sa eder jo at det er meg. Er det da meg I leter etter, så la disse [han pekte på disiplene] gå!» Joh. 18, 7. 8.KF 97.7

I denne stund full av prøvelse tenkte Jesus på disse disiplene som han elsket så høyt. Han ønsket ikke at de skulde lide, selv om han måtte gå i fengsel og lide døden.KF 98.1

Judas, forræderen, glemte ikke den rollen han skulde spille. Han gikk nå tett inntil Jesus og kysset ham.KF 98.2

Jesus sa til ham: «Venn, hvorfor er du her?» Matt. 26, 50. Og hans stemme skalv da han føyet til: «Forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Luk. 22, 48.KF 98.3

Disse vennlige ordene burde ha rørt Judas’ hjerte. Men all ømhet og æresfølelse syntes å ha forlatt ham. Judas hadde overgitt seg i Satans vold. Frekt stod han foran Jesus og skammet seg ikke for å overgi ham til den ondsinnede skaren.KF 98.4

Kristus drog seg ikke unna forræderens kyss. Her gav han oss et eksempel på overbærenhet, medlidenhet og kjærlighet. Hvis vi er Jesu disipler, må vi gjøre mot våre fiender som han gjorde mot Judas.KF 98.5

Morderskaren fikk mot da de så at Judas rørte ved den skikkelsen som nettopp var blitt forherliget for deres øyne. De grep nå Jesus og bandt de hendene som alltid hadde utført så mye godt.KF 98.6

Disiplene trodde ikke at Jesus vilde la seg gripe. De visste at den kraften som kunde slå hele skaren til jorden, kunde gjøre dem maktesløse så at Kristus og hans tilhengere kunde komme unna. De ble skuffet og forbitret da de så at soldatene tok fram tau for å binde hendene på ham som de elsket. I fullt sinne drog Peter, uten å tenke over det, sverdet for å forsvare sin Mester, men han hogg bare et øre av yppersteprestens tjener.KF 98.7

Da Jesus så det som var hendt, rev han hendene sine løs fra de romerske stridsmenns faste grep, og idet han sa: «La dem bare gå så vidt!» (Luk. 22, 51) rørte han ved det øret som var blitt såret, og det ble øyeblikkelig lægt.KF 98.8

Deretter sa han til Peter: «Stikk ditt sverd i skjeden! for alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han vil sende meg mer enn tolv legioner engler? Hvorledes skulde da Skriftene oppfylles, at så må skje?» Matt. 26, 52 — 54. «Skal jeg ikke drikke den kalk min Fader har gitt meg?» Joh. 18, 11.KF 99.1

Dernest vendte Jesus seg mot yppersteprestene og høvedsmennene for tempelet, for disse var også med i skaren: «I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker for å gripe meg; daglig var jeg hos eder og lærte i tempelet, og I grep meg ikke; men dette er skjedd forat Skriftene skal oppfylles.» Mark. 14, 48. 49.KF 99.2

Disiplene ble fornærmet da de så at Jesus ikke gjorde noe for å gjøre seg fri fra sine fiender. De klandret ham fordi han ikke gjorde det. De kunde ikke forstå hvorfor han godvillig overgav seg til skaren, og fylt med skrekk forlot de ham og flyktet.KF 99.3

Kristus hadde forutsagt denne flukt. «Se,» hadde han sagt, «den stund kommer, og er kommet, da I skal spredes hver til sitt og late meg alene; men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.» Joh. 16, 32.KF 99.4

Jesus forlot himmelen og all dens renhet, lykke og herlighet for å frelse det ene lammet som var kommet bort, den ene verden som var falt i overtredelse. Og han vil ikke svikte sin oppgave. Han er forsoneren for en slekt som syndet av fri vilje.KF 99.5