Kapittel 25—I Josefs grav

Josef og Nikodemus — rådsherrer og disipler — Josefs nye grav

Forræderi mot den romerske regjering var den forbrytelse Frelseren ble dømt til døden for. De som ble henrettet for en slik forbrytelse, ble begravd på et særskilt anvist sted.KF 137.1

Johannes grøsset ved tanken på at hans elskede Mesters legeme skulde bli handtert av de følelsesløse soldatene og bli lagt i en vanæret grav, men han øynet ingen utvei til å unngå det, for han hadde ikke noen innflytelse hos Pilatus.KF 137.2

I denne prøvende tiden kom Nikodemus og Josef fra Arimatea disiplene til hjelp. Begge disse var medlemmer av det høye råd og kjente Pilatus godt. Begge var de rike og hadde stor innflytelse. De var bestemt på at Frelserens legeme skulde få en hederlig begravelse.KF 137.3

Josef gikk modig til Pilatus og anmodet ham om å få utlevert Jesu legeme. Da Pilatus hadde overbevist seg om at Kristus virkelig var død, lot han Josef få sitt ønske oppfylt.KF 137.4

Mens Josef var hos Pilatus og fikk tillatelse til å ta Frelserens legeme ned av korset, gjorde Nikodemus alt i stand for begravelsen. Det var skikk på den tiden å svøpe de dødes legeme inn i linklede og behandle det med kostbare salver og velluktende urter. Dette var en måte å balsamere på. Nikodemus tok derfor med seg en kostbar gave på omtrent 100 pund av myrra og aloe til Jesu begravelse.KF 137.5

De mest ansette i hele Jødeland kunde ikke ha oppnådd en større ære ved sin død. De fattige etterfølgerne av Jesus så at disse rike øverster viste en slik interesse for deres Mesters begravelse.KF 138.1

Disiplene var overveldet av sorg over Jesu død. De glemte at han hadde fortalt dem at dette måtte skje.KF 138.2

Hverken Josef eller Nikodemus hadde offentlig bekjent Frelseren mens han levde, men de hadde lyttet til hans lære og hadde nøye lagt merke til alt han gjorde i sin virksomhet. Enda disiplene hadde glemt Frelserens ord da han forutsa sin død, så mintes Josef og Nikodemus dem godt. Og det som skjedde i forbindelse med Jesu død, og som tok motet fra disiplene og svekket deres tro, det var for disse øverstene bare bevis på at han var den sanne Messias, og det fikk dem til helt og fullt å stille seg på hans side slik at de trodde på ham.KF 138.3

Den hjelp disse rike og ansette menn ytet, betydde meget på denne tid. Disse rike menn kunde gjøre mye for den døde Mester som de fattige disiplene umulig kunde gjøre.KF 138.4

Forsiktig og ærbødig tok de med sine egne hender Kristus ned av korset. Deres medlidenhet gav tårene fritt løp da de betraktet hans sårede og sønderflengte legeme.KF 138.5

Josef eide en ny grav som var hogd ut i en klippe. Han hadde hogd den ut til seg selv, men nå brukte han den for Jesus. Kristi legeme, sammen med salvene som Nikodemus hadde gitt, ble innhyllet i et fint linklede, og Forløseren ble båret til graven.KF 138.6

Skjønt de øverste blant jødene hadde fått sitt ønske oppfylt om å få slått i hjel Kristus, hadde de likevel ikke noen ro. De kjente godt til den kraften Jesus eide. Noen av dem hadde stått ved Lasarus’ grav og vært vitne til at den døde ble kalt til live igjen. Og de skalv av frykt for at Kristus selv skulde stå opp fra de døde og igjen vise seg for dem.KF 138.7

De hadde hørt at han sa til folket at han hadde makt til å sette sitt liv til og å ta det igjen. De husket at han hadde sagt : «Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det» (Joh. 2, 19), og de visste at han talte om sitt eget legeme.KF 139.1

Judas hadde fortalt dem hva Jesus sa til disiplene på den siste reisen til Jerusalem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene til å spottes og hudstrykes og korsfestes; og på den tredje dag skal han oppstå.» Matt. 20, 18. 19.KF 139.2

De kom nå til å huske på meget av det Jesus hadde talt om sin oppstandelse. De kunde ikke glemme alt dette, hvor gjerne de så vilde. Likesom deres far, djevelen, trodde de og skalv.KF 139.3

Allting syntes å vise at Jesus var Guds Sønn. De kunde ikke sove, for de ble mer forstyrret av Jesus nå da han var død enn mens han levde. De vilde gjøre alt hva de kunde for å holde ham i graven, og derfor bad de Pilatus om å forsegle graven og passe på den til den tredje dag. Pilatus overlot da prestene en vakt av soldater og sa: «Der har I vakt; gå bort og vokt graven som best I kan! De gikk bort og voktet graven sammen med vakten, etterat de hadde satt segl på stenen.» Matt. 27, 65. 66.KF 139.4