Løvhyttefesten var nettopp over. Prestene og de skriftlærde hadde ikke lykkes i å gripe Jesus, og da kvelden kom, står det skrevet at “de gikk hjem, hver til sitt. Men Jesus gikk ut til Oljeberget.” Joh 7:53. 8:1.HOL 59.3

Jesus ville bort fra all støy og uro i byen, bort fra folkehopens sensasjonshunger og rabbinernes angrep. Derfor søkte han til den stille olivenskogen, hvor han kunne være alene med Gud. Men tidlig om morgenen gikk han tilbake til templet, og da folket samlet seg om ham, satte han seg ned og lærte dem.HOL 59.4

Han ble snart avbrutt. Noen fariseere og skriftlærde slepte en skrekkslagen kvinne bort til ham. Med harde, fordømmende stemmer erklærte de at hun hadde brutt det sjuende budet. De skjøv henne fram for Jesus og sa med hyklersk respekt: “Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?” Versene 4,5.HOL 60.1

Bak deres påtatte ærbødighet lå det skjult en listig plan om å få grepet ham. Dersom Jesus frikjente kvinnen, kunne han bli anklaget for å ringakte Moseloven. Dersom han erklærte henne skyldig til døden, kunne de anklage ham for romerne som en som tok på seg en myndighet som bare de hadde.HOL 60.2

Jesus tok et overblikk over situasjonen: Det skrekkslagne offeret som skalv av redsel, og de nådeløse høye herrer, som manglet enhver form for medmenneskelighet. Hans fullkomne personlighet tok avstand fra det han så. Uten å vise at han hadde hørt hva de spurte ham om, bøyde han seg ned og skrev noe med fingeren på jorden.HOL 60.3

Anklagerne ble utålmodige av at han tilsynelatende ikke brydde seg om dem, og de trengte seg nærmere for å tvinge ham til å si noe. Men da de så ned på bakken, hvor Jesus holdt på å skrive, ble de tause. Der, like foran øynene deres, stod skrevet alle de hemmelige syndene de selv hadde på samvittigheten.HOL 60.4

Jesus rettet seg opp og stirret på disse onde lederne av folket. Så sa han til dem: “Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne. Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden.” Versene 7,8.HOL 60.5

Han hadde verken satt til side Moseloven eller krenket romernes myndighet. Anklagerne var slått. Han hadde revet av dem deres kappe av påtatt hellighet, og der stod de, skyldige og fordømte overfor ham som var plettfri fra evighet av. De skalv av frykt for at deres skjulte synder skulle bli avslørt for folket, og de snek seg bort med bøyd hode og senket blikk. Offeret de hadde brakt med seg, lot de være igjen hos den medfølende Frelseren.HOL 60.6

Jesus reiser seg og ser på kvinnen. “Kvinne, hvor er de?” sa han. “Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!” Versene 10, 11.HOL 61.1

Kvinnen hadde stått skjelvende av frykt foran Jesus. Da han sa: “Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne”, hadde hun følt at hun ble dømt til døden. Hun turde ikke se opp på Frelserens ansikt, men ventet bare stille på dommen. Forbauset så hun at anklagerne hennes forlot stedet tause og forvirret. Og så lød disse håpefulle ordene i ørene hennes: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!” Hjertet hennes var knust, og hulkende kastet hun seg ned for Jesu føtter. Der gav hun uttrykk for sin takknemlige kjærlighet og bekjente med bitre tårer sine synder.HOL 61.2

Dette var for henne begynnelsen på et nytt liv, et liv i renhet og fred viet til tjeneste for Gud. Ved å løfte dette falne mennesket opp utførte Jesus et større mirakel enn da han helbredet de verste fysiske sykdommene. Her helbredet han en åndelig sykdom som fører til evig død. Denne angrende kvinnen ble en av hans mest trofaste tilhengere. Hun viste sin takknemlighet for at han hadde vist henne nåde og tilgitt henne, ved selv å vise en selvoppofrende kjærlighet og hengivenhet. Verden hadde ikke noe annet å tilby denne feilende kvinnen enn hån og forakt. Men han som er uten synd, hadde medynk med hennes svakhet og rakte henne en hjelpende hånd. De skinnhellige fariseerne kom fram med sine anklager, men Jesus sa til henne: “Gå bort, og synd ikke mer!”HOL 61.3

Jesus vet hvordan hvert eneste menneske har det. Jo større skyld en synder har, desto større behov har han for Frelseren. De som er aller mest viklet inn i fiendens snarer, er mer enn noen andre gjenstand for hans guddommelige kjærlighet og sympati. Han har undertegnet menneskehetens frigjøringsdokument med sitt eget blod.HOL 62.1

Jesus ønsker ikke at de som han har kjøpt for en så høy pris, skal bli bytte for Satans fristelser. Han vil ikke at vi skal bli overvunnet og gå fortapt. Han som lukket løvens munn i løvehulen og gikk sammen med sine trofaste vitner inn i ildovnen, er like villig til å støtte og hjelpe oss til å overvinne alt det onde i vår natur. I dag står han foran nådens alter og bærer fram for Gud de bønnene som blir sendt opp av dem som ønsker hans hjelp. Han støter aldri bort et menneske som virkelig angrer. Han er glad for å kunne tilgi alle som kommer til ham for å få tilgivelse og et nytt liv. Han røper aldri alt det han kunne fortalt, men han ber hvert skjelvende menneske fatte nytt mot. Hver den som vil kan gripe fatt i Guds kraft og slutte fred med ham, og han vil gi dem fred.HOL 62.2

Jesus løfter dem som søker tilflukt hos ham, opp over alle menneskers anklager og onde tunger. Verken mennesker eller onde engler kan skade slike mennesker. Kristus forener dem med sin egen guddommelige-menneskelige natur. Foran Guds trone stå de ved siden av ham som bærer all verdens synd. Jesu Kristi blod “renser oss fra all synd”. I Joh 1:7.HOL 62.3

“Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss Rom. 8:33,34.HOL 62.4

Kristus viste at han hadde full kontroll over vind og bølger og over mennesker som var besatt av onde ånder. Han som stillet stormen og bød at de ville bølgene skulle legge seg, talte fred til de sinnene som var kommet på avveier og under Satans herredømme.HOL 62.5

I synagogen i Kapernaum talte Jesus om at han var kommet for å sette fri dem som var slaver under synd. Et redselsskrik avbrøt ham. En gal mann løp fram fra folkemengden og ropte: “Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss. Jeg vet hvem du er, du er Guds hellige!” Mark 1:24.HOL 63.1

Men Jesus truet den onde ånden og sa:“Ti stille og far ut av ham! Den onde ånden kastet mannen ned midt iblant dem, og for så ut av ham uten å skade ham.” Mark 4:35. .HOL 63.2

Årsaken til denne mannens lidelser lå også i hans eget liv. Han var blitt lokket av de gleder synden gir og hadde forestilt seg at han kunne gjøre livet sitt til et eneste stort karneval. Alkohol og en umoralsk livsførsel hadde ødelagt de gode sidene ved hans natur, og Satan hadde fått fullstendig herredømme over ham. Da han begynte å angre, var det for sent. Da han var kommet så langt at han ville ha ofret all sin rikdom og nytelse for å vinne tilbake sitt tapte menneskeverd, satt han hjelpeløst fast i den ondes grep.HOL 63.3

Nå var han der Frelseren var, og lengselen etter frihet ble vekket i ham, men den onde ånden strittet imot Kristi makt. Da mannen prøvde å rope til Jesus om hjelp, la den onde ånden ordene i munnen på ham, og han ropte i angst og smerte. Den besatte fattet nok delvis at han stod overfor en som kunne sette ham fri men da han prøvde å komme innen rekkevidde av denne mektige hånden, var det en annen vilje som holdt ham tilbake, og en annens stemme talte gjennom ham.HOL 63.4

Kampen mellom Satans makt og hans eget ønske om å bli satt fri var fryktelig. Det virket som om den plagede mannen kom til å miste livet i kampen mot den fienden som hadde ødelagt hans voksne liv. Men Frelseren talte med myndighet og satte den fangne fri. Mannen som hadde vært besatt, stod atter fri og selvstendig foran den undrende folkemassen.HOL 63.5

I glede priste han Gud for befrielsen. De samme øynene som like forut hadde glødet av galskap, strålte nå av forstand og strømmet over med takknemlighetens tårer. Folk var stumme av forferdelse. Så snart de fikk summet seg, spurte de hverandre: “Hva er dette? En ny lære! Med myndighet befaler han til og med de onde ånder, og de adlyder ham.” Mark 1:27.HOL 63.6

Det finnes j dag en mengde mennesker som like virkelig som den besatte i Kapemaum er styrt av onde ånder. Enhver som med vilje setter Guds bud til side, setter seg selv under Satans herredømme. Mangt et menneske leker med det onde i den tro at man kan bryte med det når som helst, men vi blir lokket videre og videre inntil vi til sist oppdager at vi er styrt av en annens vilje som er sterkere enn vår egen. Vi kan ikke fri oss fra dens hemmelighetsfulle makt. En skjult synd eller en altfor sterk lidenskap ,kan holde oss like hjelpeløst fanget som den besatte i Kapemaum var.HOL 64.1

Allikevel er ikke tilstanden håpløs. Gud tar ikke herredømme over vår synd uten, at vi selv samtykker. Men hvert menneske er selv fri til å velge hvilken makt som skal styre det. Ingen har falt sa dypt eller er så ødelagt av synd at Kristus ikke kan sette dem fri. Den besatte klarte ikke å si fram noen bønn - isteden talte han de ordene Satan la i munnen hans. Men den tause bønnen som lå i hjertet hans, ble allikevel hørt. Ikke noen bønn fra et menneske i nød vil bli avvist, selv om ordene ikke blir uttalt. De som er villige til å inngå pakt med Gud, blir ikke overlatt til Satans makt eller til sin egen svake natur.HOL 64.2

“Kan vel noen ta hærfanget fra en kjempe, eller kan fangene slippe fri fra dem de med rette tilhører? Ja, for så sier Herren: Både skal fangene bli tatt fra kjempen, og voldsmennenes hærfang skal slippe unna. Jeg vil gå i rette med din motpart, og dine barn vil jeg frelse.” Jes 49:24,25.HOL 64.3

Den forvandlingen som skjer med den som i tro åpner hjertedøren for Frelseren, er vidunderlig.HOL 65.1

“Vil du bli frisk?”

“Jeg har gitt dere makt,“